Hvis jeg kunne gjort om på alt ville jeg ha skaffet meg mer vold Jeg hjelper deg ikke skriver fram en avgrunn hvor ingenting rører ved noe annet, hvor ingenting kan vokse. Dette er kroppslig, billedlig og språklig nøyaktig poesi som rammer forestillingen om at en persons behov ligger til grunn for tilværelsen. Gjennom enkeltstående linjer, intervjuer og strofer på rim, oppstår en gjennomlyst, voldelig verden, hvor vi i endeløse speilinger aldri blir noe annet eller noe mer. Men likevel: Det finnes liv selv om det bare er død. Hva gjør vi da, med oss selv og hverandre?
Krigen slipper ingen unna, den gjennomsyrer alt, overalt. I Smuldre går Øyvind Berg tett på det personlige, det allmennmenneskelige og det aldeles umenneskelige i dette som er i ferd med å bre seg over kloden på nytt. Men like mye handler det om livet i sin alminnelighet, om tid og historie og en stor kjærlighet, om fugler og frosker og andre små kryp, om bier og revebjeller, om vennskap og hva det vil si å leve som menneske.
«Avadhutas sang» er skrevet av den indiske vismannen Dattatreya, en legendarisk søker etter sannheten som ble berømt fordi han ble sin egen guru ved å lytte til sin indre stemme og ta lærdom av alt han møtte på sin vei. Han erkjente at menneskets sanne natur er udødelig, lykksalig og naturlig til stede i alle ting. Når dette evige selvet erkjennes og man opplever sin iboende frihet fra form og forandring, blir man en Avadhuta, en som er fri fra uvitenhet, begjær, frykt, bindinger og egoisme. Man lever da den oppvåknede, naturlige, lykkelige og spontant frie tilstanden som kalles Sahaja.«Avadhutas sang» ble skrevet på sanskrit på 900-tallet og ble veldig populær blant de såkalte Nath-yogiene, en tradisjon som la grunnlaget for dagens verdensomspennende yogabevegelse. Boken består av snaue 300 vers, skrevet på et ujålete og direkte språk. Forfatteren Dattatreya snakker i førsteperson om sin selvrealiserte tilstand og oppfordrer mennesket til å gjennomskue egoillusjonen og erkjenne sin sanne natur som fri fra kroppens og sinnets begrensninger. Språket i teksten har preg av å være muntlig, og man tror at den gjennom mange generasjoner har vandret fra yogi til yogi. Gjendiktning og etterord av Lars Christian Ims
Ole Jakob Totland (f. 1984) er uppvaksen på Bømlo, studerte i Bergen og bur på Hadeland. "Vårt veband brest, i vermen inn me rømer/med' flokken set seg til me slarv og skrål./Me læser alle lukor og me dømer/stilt i vårt sinn kvar skravlar utan tol./Tvoeine er me att som oss det sømer./For fredhelg legg me på eit nytt eldsmål,/so vinn me yver heilagbrot der ute./Kring badstova fær vebandet slå knute."
Johann Grip (f. 1964) er forfatter og gjendikter. Han debuterte som poet i 2002 med den kritikerroste samlingen Enkle dikt. I 2024 utga han Epigrammer. Første bok, en gjendiktning av den romerske poeten Martial. Orfeudike er Johann Grips tredje diktsamling. Med en vri på myten om Orfeus og Eurydike tar Orfeudike for seg en uløselig kjærlighetsbinding, der den ene parten befinner seg i et hinsidig dødsrike og den andre står etterlatt igjen i denne verden. Men hva får egentlig Orfeus til å snu seg? Er det å miste kjærligheten nødvendig for å etablere et selv? I korte, pregnante dikt pendler Orfeudike mellom tap, savn, aggresjon og håp i scener som beveger seg fra klassisk myte til kristen begravelse.
I den prisvinnende ukrainske poeten Iryna Shuvalovas dikt minnes vi på at steder vi besøker og bebor, også besøker og bebor oss. I disse diktene beskrives møter mellom menneske og sted sanselig, melankolsk og frydefullt, som akutte øyeblikk og som minner, som en både varig og flyktig tilstand. Når menneskene reiser videre følger stedene med oss, og deler av oss blir igjen. Antikkens myter og slavisk folkediktning klinger med i modernistiske rytmer yrende av dyr og vekster, trekkfuglens vingeslag og en dæsj taoisme. Boka er skrevet fram parallelt på ukrainsk og norsk, og inngår i Parallell, Aschehougs flerspråklige diktserie som utgis i samarbeid med Stiftelsen LESE.
Hva får man hvis en av antikkens mest raffinerte forfattere er nødt til å skrive et grotesk og obskønt drama? Satyrspillet Kyklopen av Evripides (ca. 480-406 f.Kr.), er et eksempel på dette. Under dramafestivalene i Athen bidro tragediedikterne med tre tragedier og ett satyrspill hver. Selv om en fjerdedel av deres produksjon derfor var satyrspill, er bare dette ene bevart, som her foreligger på norsk for første gang. Handlingen i Kyklopen er tatt fra den episoden i Homers Odysseen hvor Odyssevs og mannskapet hans, på vei hjem fra trojanerkrigen, blir fanget av et enøyd monster, en kyklop. Når kyklopen begynner å spise opp en etter en fra mannskapet, må Odyssevs bruke sin kløkt for å finne en utvei. Selv om handlingen er grotesk, har Evripides’ språk en like høy poetisk stil som vi finner i tragediene hans. Under den mørke, snodige humoren, ligger det en alvorlig tematikk, kontrasten mellom sivilisasjonen og ødemarkas ville og amoralske råskap. Inngår i serien Kanon. Antikkens litteratur på norsk. Boka er gjendiktet fra gammelgresk av Robert Emil Berge.
Bestemordikt er til besteforeldre av alle slag og til alle som husker, vet om, savner en bestemor eller bestefar og alle som lengter etter barnebarn, vugge i armene, knuse banan, mate med skje, trille gjennom skogen. Disse diktene er til for å brukes. Det fins de som tror på gamle ørkenguder Sjøl tror jeg på bestemødre. At de virkelig fins. At de er der ute. At de står der med hendene klare.
Arnt Birkedal debuterte i 1983 med diktsamlingaBalladenom hålet i dørå, og han har sidan skrive nærare 40
bøker, dikt og prosa, for vaksne og unge. Han har mottatt Samlagsprisen og Teskjekjerringprisen for forfattarskapen sin. Han er òg kjent for songtekstane han har skrive, m.a. for Vamp, Aftenlandet og Ryfylke Visegruppe.
I 2023 blei han ramma av hjerneslag, og mange av dikta krinsar rundt dette.
– Birkedals tekst-gløttar – frå sine personlege samtider i Rogalands ulike utkantar – og i hans eigne indre! – er enkle og unike. Som Chaplins stumfilmar i svart-kvitt: Utan lyd, men dess meir minneverdige for oss andre.
Ei vandring langs ei lita elv, ei utforsking av livet ho ber med seg, og livet som omgir henne, på leiting etter håp i ei vanskeleg tid. I dette langdiktet vert lesaren invitert med på å følgja åa frå a til å – frå ås til os, om skog- holt og langsmed eng for å lytta til elvas song: gullvokal og sølvsjølv- lyd i elvestemme å-mål og fosserøyst Å er ein lyrisk hydrografi, eit vitnesbyrd frå vatnet om natur i endring. Den tredje diktsamlinga frå Thor Magnus Tangerås er umiskjenneleg «Tangeråsk»: stilsikker og leiken, eit forsøk på å gi språk til noko som ikkje har språk, denne gongen elva.
Så kler vi av meg begynner med en henleggelse. Ei jente er voldtatt, men anmeldelsen fører verken til påtale eller straff. Som normalen er. Og så fortsetter den inn i den altfor kollektive opplevelsen for kvinner av ikke å bli trodd, ikke beskytta, ikke gjenreist. I et dikt heter det: «alle mine venner har blitt voldtatt/ vi kaller det å vokse opp.» June Kittelsens debutsamling er ubehagelig naken og sår og sterk. Ei samling om noe som vi tror vi snakker nok om, som vi ikke på noen måte snakker nok om.
Faiz Ahmed Faiz (1911–1984) var en pakistansk poet, journalist og aktivist. Han var en av det 20. århundrets fremste diktere innenfor urdu-litteraturen og et internasjonalt ikon for progressiv tenkning. Han ble født i Punjab Britisk India og levde gjennom frigjøringen og delingen av landet. Faiz ble en lidenskapelig stemme for rettferdighet, frihet og menneskeverd.Faiz’ diktning forener den klassiske urdu-tradisjonen med en moderne politisk bevissthet. Hans vers kombinerer kjærlighetsdiktning med revolusjonær protest, der personlige lengsler smelter sammen med menneskehetens smerter. Gjennom et liv preget av politisk aktivisme, fengsel og eksil forble han en stemme for de undertrykte. Fangenskapet resulterte i kraftfulle dikt. Hans berømte dikt «Hum dekhenge» («Vi får se») ble en protestsang for frihetskampen i hele Sør-Asia.Faiz mottok Lenins fredspris i 1962 og er en av de mest oversatte asiatiske poetene. Hans dikt har inspirert frihetsbevegelser og litterær fornyelse i land fra Sør-Afrika og Tyrkia til Indonesia. Gjendiktning og etterord av Astri Ghosh
Gjennom dikt, essay og notatbokskisser skildrar Martin Ingebrigtsen det å bli far, å miste ei mor og å leve med depresjon. Boka er direkte og overskotsprega, og går sjokkerande tett på når forfattaren snur steinane i livet sitt. Vi får innblikk i ein kvardag som rommar fødsel og død, poesi og magi, familieliv og skriving. Ein filleting som døden skapar med sitt skremmande mørke og sin ærlege stil eit driv og ein energi som utmerker seg litterært, samtidig som dikta opnar rom for gjenkjenning og refleksjon. Djupast sett er det likevel ei bok om det som gjer at ein held ut: kjærleik og poesi.
I Jon Ståle Ritlands nye dikt virker kjærlighet, sorg, vitenskap og tro sammen i jakten på meningen med det hele. Hvis vi leser verdens ulike fremtredelser som Guds forsøk på å finne fred, ser vi skapelsen og vår egen streben i et nytt lys. Vi er bønnene som Gud ber er en vakker og ambisiøs diktsamling; kompleks, likefrem, umiskjennelig Ritlandsk.en manet fant veien inn i kroppen, la seg som en muskel mellom buk og bryst stemmen min er et kor et kompromiss av over 30 billioner celler det er ikke så rart at du ikke alltid forstår hva jeg prøver å siJon Ståle Ritland (f. 1968) debuterte med Kroppsvisitasjoner i 2004 og har siden utgitt en rekke kritikerroste diktsamlinger. Diktene hans er oversatt til flere språk, blant annet engelsk, svensk, portugisisk og russisk.
Lars Lillehagens debut er en sanselig diktsamling om sammenhengen mellom natur og sykdom, og hva som skjer når en dansk onkolog trer frem fra bak en trestamme.
KAV er et forsøk på å reise gravhaug over en far og en fars far, som begge døde brått. Fedrene etterlot seg en sprekk i kroppen til barnet de forlot, en sprekk fraværet trekker gjennom, generasjon etter generasjon. Dikt-jeget henvender seg til den voksne faren som døde, og til det barnet han var da han mistet sin far i et uforklart forlis, et forlis som fortsetter å trekke etterkommerne ut på dypt vann, uten lys og sikt. Sorgen får hendene til å gripe om pensel og blyant i et forsøk på å feste fragmenter av liv til lerret og papir, fragmenter som ikke kan bli til en fortelling, ikke få en entydig form, en fast marg eller et punktum.
.Dette er Tore Renbergs første diktsamling: 101 dikt på jakt i språket etter din måte å finnes på, for hva var det du hvisket i 1822, hva var det du sang i 1698, hva var det du så i 2025, hva gjorde de med deg i 1537, hva var det du prøvde å si da du gråt?
Georges Perecs Tentative d’épuisement d’un lieu parisien («Forsøk på å uttømme et sted i Paris», 1975), der han i tre dager, ved hjelp av notater, søkte å gripe alle de små, unnselige forandringene og gjentakelsene som utspilte seg på Place St. Sulpice, bærer i seg minnet om en litteraturform som i Norge, på 1700-tallet, fikk en rekke bidragsytere: Med utgangspunkt i et avgrenset geografisk område søkte man å gi en fullstendig redegjørelse for alt som fantes der, innenfor mineralriket, planteriket og dyreriket, herunder for menneskenes levemåte. Petter Dass’ Nordlands Trompet (1739) er den mest kjente av de topografiske fremstillingene, og den eneste på vers. Spørsmålet er likevel: Hva slags poesi finnes i de øvrige beskrivelsene og forsøkene? Hva slags natur tilkjennegir seg gjennom disse verkenes gotiske bokstaver, i denne for oss fremmedartede syntaksen og uvante ortografien? Formgivning: Pascal Prosek
Repovuosi // Reveår er naturskjønne, naturdikt om skapelse, gjenskapelse og språkets alltid aktive forhold til naturen. Vi står, som vi ofte gjør i Seppola Simonsens samlinger, i et spenn mellom ulike verdener: den gamle, den nye, den forgjengelige, den evige, og vi gjøres som alltid bevisst måten disse verdenene blir formidlet og tatt vare på av språket. Både det norske og det kvenske. M. Seppola Simonsen ble tildelt debutantprisen for sin første bok, Hjerteskog // Sydänmettä, og forfattere etablerer ytterligere sin posisjon som en moderne naturpoet med årets samling.
«Maleri er taus poesi, poesi er maleri som taler.» Dette utsagnet skal stamme fra Simonides. Det er lite vi vet om ham med sikkerhet, men han ble født på øya Keos rundt 556 f.Kr. og tilbragte sitt voksne liv delvis i Athen, delvis hos fyrster i Thessalia og på Sicilia. Han ble kritisert både i sin samtid og i ettertid fordi han tok betaling for diktene sine, men nøt også stor anerkjennelse og ble regnet som en vismann. Simonides regnes som en fornyer, muligens skaper, av sjangeren epinikier, eller seierssanger, og han skal også ha utviklet mnemoteknikk, dvs. metoder for å hjelpe på hukommelsen. Simonides var først og fremst korlyriker, men hans poetiske virksomhet utfoldet seg i flere ulike sjangere, som seierssanger, sørgesanger, elegier og epigrammer. Noen av hans mest berømte verker er hyllingsdiktene til heltene fra perserkrigene. Han har også blitt tillagt dikt og diktfragmenter som sannsynligvis ikke er hans egne. Disse har imidlertid blitt videreført som en del av tradisjonen rundt ham og blir fremdeles utgitt under Simonides’ navn.
Et ålreit hjem å flytte fra er en diktbok som trekker linjer mellom det kosmiske smellet og barnas leker på teppet i stua. Mellom universets uendelighet og det lille livet til en skilt forelder, ligger et håp om at barna får et ålreit hjem å flytte fra. Et hjem prega av slitte snarveier og snål skeivgåing, et hjem man vil komme tilbake til med løpende forelskelser og sine nye nærmeste. Boka handler om å savne når barna ikke er der, om å frykte framtida, om å lengte etter trygghet i en skakkjørt verden. «Stian Johansen skriv slentrande og rufsete dikt om ein oppløyst kjernefamilie. (...) Dikta til Stian Johansen er tilgjengelege, her er mykje og mangt ein kan nikke gjenkjennande til, og poeten klarer både å halde fast i ei ramme og skape enkeltdikt prega av smittande språkglede og overraskande bilete.» Sindre Ekrheim, Dag og Tid
Wera Sæther er i vinden om dagen. I fjor ble hun nominert til Kritikerprisen for sin oversettelse av den bengalske Fakir Lalan Sains Hva sier jeg er fremmed. I år er hun ute med en egen diktsamling, Jeg angrer ikke raseriet. Også her skinner hennes engasjement for Bengal gjennom, selv om samlingen kanskje mest er eksistensiell. Uten at det konkrete og eksistensielle lar seg skille hos Wera Sæther.
Med raushet, overskudd, presise observasjoner og overraskende vendinger byr Mitt kvite hår i vinden på dikt både til glede og ettertanke. "Eg vandrar helst med henne, ho som framleis er mi brud, framleis like ung og fager som ho var då ho bar liljer i den vesle kyrkja for over førti år sidan: Her, langs strendene går vi. Her har eg lov å vera ein slik tullete gamling som eg vart: litt krøkt, med staven og den grøne frakken og mitt kvite hår i vinden. Eg gjeng i eitt med grønske, raudbrun tare, strandsmelle, fjøresaltgras og med stein som havet sleikjer mjukt. Men stundom brølar det med fròde om kjeften, glefser med kvite tenner mot oss, vi vêrbitne fenomen ved stranda lik tusenårgamle klipper"
I diktene og prosatekstene kommer det frem nesten utrolig umenneskelighet. Diktene bringer frem stemmene til de tause kvinnene. Diktene myker ikke opp fortellingenes innhold, men gir bare et bilde av hvordan det er å overleve i et voldelig forhold, og å overleve, hvis man overlever. Det er iøyefallende hvordan kvinnen ikke er “et eget individ“.Hun eies av hele slekta, og er på en måte alles tjenestepia, er alles trygghet og bærer på seg alles verdighet. Fortellingene fremhever det bildet at kvinnene ofte blir de skyldige hvis mannen er voldelig, eller hvis hun opplever vold på en annen måte. Stálloen er i blandt oss også, og kvinnen må lide på grunn av at selv de nærmeste ikke støtter henne.
I denne boka finn det stad eit møte mellom Arne Garborg og Helge Torvund. Med nøyaktig hundre års mellomrom vart desse to poetane fødde på Jæren, og i denne boka viser Torvund korleis det å lesa Garborg har påverka og endra han, og korleis han på si side gjengjelder dette ved å endra og omskapa utdrag, brokkar og fragment frå Garborg sine dagbøker, brev, forteljingar og romanar i form av dikt. Språket i diktene er modernisert, oppsettet er endra, men den som leiter i originalskriftene vil finna att mykje der. Torvund har laga sjølvstendige, nåtidige dikt som samstundes tek vare på noko av essensen i Garborg sin poetikk.
Jøden og palestineren av Per Andreas Kveseth«Jøden og palestineren – en fortelling om makt og avmakt» er et mangslungent poetisk verk. Diktverket er bygget opp som en meta-samtale, der en «europeisk stemme» inngår sammen med ytterligere tre stemmer: Amos Oz, Mourid Barghouti og Henrik Wergeland.Disse tre dikterne representerer henholdsvis en jødisk, en palestinsk og en litt foreldet norsk inngang på forholdet mellom det som er to brødrefolk, mytisk sett - og det gjensidige slektskapet og motsetningsforholdet mellom tre religioner knyttet til regionen omtalt som «Det hellige land».Strukturelt settes disse stemmene inn med hvert sitt perspektiv, samtidig som de relaterer til hverandre. Diktverket berører dermed en rekke mytiske, historiske og politiske nivåer – og er spekket med en bred horisont og mangslungne referanserammer, både til faktisk samtidshistorie og bibelske fortellinger.Hver av de tre dikterne i boka har en stemme som bevisst er lagt tett opptil tanker og tekster de selv har forfattet. Kveseth setter utvalgte elementer inn i en ny sammenheng, ved å plassere deres poetiske visjoner og filosofisk-politiske forestillinger inn i denne av Kveseth konstruerte samtalen.Kveseths politiske engasjement kommer klart til syne, men det menneskelige og politiske dramaet i dette arketypiske forholdet er samtidig berørt med nennsom penn og nyanserte innfallsvinkler. Hans dype respekt for den mangefasetterte dybden i konflikten, og de utfordrende og smertefulle menneskelige erfaringer som de semittiske brødrefolkene har opplevd i historien, gjør at diktverket sporer både refleksjon, ærbødighet, sylskarp kritisk analyse og elementer til et møte mellom mennesker – som kan oppstå og utvikles, i samme parallelle bevegelse som fører til at herredømme-ideologier skyves til side.Boka er en hyper-aktuell refleksjon som tangerer nyhetsbildet i en dramatisk samtid. Samtidig er den en dyptloddende, humanistisk drevet undersøkelse av lag på lag under den pågående konflikten – som nylig har blusset opp i nye voldseksesser, og over i en grusom krig, et folkemord. Kveseth makter på inspirerende og tankevekkende vis å adressere dette konfliktstoffet kritisk, men uten noen gang å slippe med blikket det felles menneskelige, det kulturelt rike og det poetisk kloke – han ser i dybden, ser tvers gjennom, og skuer inn - mot eksistensielle elementer som kanskje kan danne grunnlag for gjensidig respekt og forsoning.Per Andreas KvesethPer Andreas Kveseth har lang fartstid som skribent og forfatter, med en rekke bokutgivelser bak seg. Som kulturelt og politisk engasjert intellektuell altmuligmann har han i årtier preget kulturelle miljøer lokalt på Ringerike og i andre nasjonale nettverk. Han har også hatt et livslangt virke som lærer, og har vært innom de fleste skoleslag.Etter en rakke sakprosa-bøker og flere diktsamlinger, har Kveseth bearbeidet en rekke manuskripter de senere årene.Den første utgivelsen i regi av ForfatterKollegiet Forlag er hans ferske diktverk «Jøden og palestineren».Her har Kveseths poetiske og filosofiske blikk på svært aktuelle perspektiver modnet over lang tid, til han i løpet av det siste året fullførte et kompakt og mangslungent diktverk, med rikholdige historiske, kulturelle og bibelske referanser.Diktverket presenteres som del av et lengre poetisk prosjekt, med benevnelsen «Sannheten om vår verden», som har avfødt to tidligere poesibøker.Per Kveseth er født 1937, og bor på Ringerike.
Aron vert fødd 18. oktober 1877 og veks opp i tronge kår på Sunnmørs-kysten. Livet og dauden er tett på familien ved fjorden, dei mister ein veslebror og snart endå ein. Aron tek hyre til sjøs 20 år gammal og mønstrar på skipet Undine av Haugesund. Fyrstereisa endar i tragedie: I storm går skipet på grunn utanfor Portugal, og berre halve mannskapet bergar seg. Kvit stig morgon skir fortel om eit liv ved og på sjøen, i ei tid då menneska stod nærare naturen og var avhengige av det fjorden og markene gav. Samspelet gjorde det mogleg å leve, men alltid på nåde. Med ein veldig nærleik til naturen og alt levande diktar Hilde Myklebust fram livet til sin eigen oldefar.
Medan du køyrer gjennom verda, ser du reklameskilt for tørken. Ekstrem tørke! reklamerer skiltet. Snart er vassmagasina tomme. Hugs å spare på vatnet. Hugs å vise deg fram for følgarane dine som om du er deira BFF. Eg veit du tenkjer på dette kvar kveld. Medan du drikk ein ny vin som liknar solnedgangen. Du drikk ikkje vatn, du sparar. Viss du snakkar slik som eg, kjem følgarane dine til å engasjere seg meir. Du ser bra ut i sandfargar, du liknar ørkenen. Fanga i ein straum av svar på spørsmål vi aldri har stilt og behov vi ikkje har: Korleis skal ein sjå på verda? I Triks blir det kapitalistiske språket vrengt. Stemmer vi kjenner frå reklamar og sosiale media, blir omskapte og løyser seg opp. Dikta i Triks sprett mellom det seriøse og det tåpelege, det påtrengande og det grublande, fakta og dikting. Det er ei bok som ristar i ideane våre om skjønnheit, helse og teknologisk utvikling og i draumen om ein eineståande skapning som frelser eller herskar. Triks er eit satirisk poesiverk, ein svart komedie og ein samtids-scifi om klimaendringar, den erotiske krafta i pengar og den poetiske undergangen.
så reiser en varmere gravgjennom luften gjessene dreier sakte med vinden våtmarkene skinnerog saltet trekkes fra buken ved fjærekrysser hjorten mudderminnet tilhørighetstersklene oppholder i seg grenselandet mellom mennesket og natur. Oppmerksomheten mot landskapet avføder et språk hvor naturen framtrer på nye og mer intime måter, i ulike grader av samhørighet.
Ingen lang historie er Erling Kittelsens forsøk på å sette det poetiske språket mest mulig i opposisjon til den generative kunstige intelligensens språk. Det er et motstandsarbeid mot rubrikker og båser, mot kulturens varekarakter og mot den hypotetiske økonomien. Her er også engasjerte dikt som tar opp i seg den urolige verdenssituasjonen som preger vår tid.
fortsett å snakke til den som har gått bort helt til den som har gått bort kommer tilbake For Bård Torgersen er diktet en møteplass og et sted for forvandling. De fleste av diktene i la oss gjøre dette sammen fremstår som oppgaver som må løses ved hjelp av fantasi og en vilje til både å spekulere og handle. Resultatet er en serie billedskapende åpninger snarere enn avslutninger - invitasjoner til leseren om å «fullføre» diktene selv. la oss gjøre dette sammen er en skarp, morsom, mørk og sår påminnelse om at alle er skrivende når de leser.
Tom Roger Aadland har gitt ut elleve kritikarroste soloalbum, og skrive tekstar for m.a. Hellbillies og Vamp. Han er også kjent for Dylan-gjendiktingane sine. Einsemd, framandgjering og kjærleikslengt er tema som går igjen.Denne boka inneheld alle tekstane frå soloplatene hans med eige materiale, i tillegg til mange av tekstane han har skrive for andre artistar. Med føreord av Endre Ruset.
Det klassiske langdiktet av Samuel Taylor Coleridge, Rimet om den gamle sjøfararen, er gjendikta på nytt av Kjetil Myskja. Dei originale illustrasjonane av Gustave Doré er med i boka. Det er også den originale engelske teksta av 1834, side om side med den norske. Boka har også med eit grundig etterord av gjendiktaren.
Boka inneheld eit utval dikt av den kjende og prisvinnande irske poeten John F. Deane. Dei er gjendikta av Jostein Sæbøe Med ein presentasjon av poeten ved Knut Ødegård.
Synnøve Persens lyriske reise begynte i 1981. Gjennom denne boka blir vi kjent med Persen litterære reise gjennom snart femti år. 150 dikt gir oss mulighet til å oppleve diktene i sammenheng som er en gave og en fin anledning å la seg berike av persens mangesidige og rike poetiske fortellinger
Midwinter Day (1982) er et av hovedverkene til Bernadette Mayer, og utspiller seg i løpet av ett døgn, ved vintersolverv, 22. desember 1978. Hun og mannen Lewis Warsh, som også er forfatter, og de to små døtrene deres bor da i småbyen Lenox i Massachusetts. I dette episke diktet får vi følge poeten fra hun våkner om morgenen, ennå halvt i drømme, via hverdags gjøremål som frokost, lek, matlaging, handle turer i byen, bibliotekbesøk – iblandet politiske funderinger, tanker om skrift og forfatterskap, moderskap, kjærlighet, kjedsomhet, minner – fram til kvelden og inn i drømmene igjen. James Joyces Ulysses, som også utspiller seg innenfor ett døgn, er en åpenbar samtalepartner, men også Shakespeare dukker stadig opp, sammen med levende og døde kolleger som Sapfo, Gertrude Stein, Ludwig Wittgenstein, Alice Notley, Bill Berkson og Virginia Woolf, for bare å nevne noen av de mange som flimrer forbi. Som et poetisk partitur i seks deler turnerer boka de varierende vil kårene for og relasjonen mellom begjær, kjærlighet og arbeid. Gjendiktet og med etterord av Monica Aasprong.
Ingen av oss kommer tilbake handler om barnets utsatthet, og beveger seg i spennet mellom det å være fremmedgjort og det å høre til, mellom det allmenne og det personlige, i et landskap der omsorg og arbeid, natur og mystikk, sivilisasjon og ødeleggelse utgjør rammene for det voksne jeget og barnet.
Eg går denne blågrå vegen min der han svingar opp til huset, nyt svingen gjennom og med så vakre dagar endåtil dei med hagl og snø og regn er vakre eg er aldri åleine nei, for Hathor er med meg - gudinna for kjærleik og død ho kjem ut av statua si og røskar meg med eller ho tek meg i handa og leier meg om bord i sitt smil ho breier fram ein hemmeleg sti den er av sommarkvite heta steinar, dei ber oss 10 000 år denne næraste sola, nabo til proxima, er far vår han er den mildaste mellom gudar og menneske det er han alltid, så han ropar oss ikkje inn nei ikkje enno Kjartan Hatløy har lenge hatt ei brennande interesse for egyptologien. I Mot kaos omset han denne lidenskapen i dikt. Boka opnar på diktarens heimstad ved Åfjorden og Lifjellet og trekkjer forbindelsen til Det gamle Egypt - til Nilen og pyramidane i Giza og Luxor. Storleikar frå oldtidas førestillingsverd kjem til syne langs vegen, i skog og vatn, og Hatløy går i dialog med den gammalegyptiske måten å tenkje om livssyklusen på: Han gjer døden til reisekamerat.
Håvard Rem er kjent for sangdikt og biografier. Nå kombinerer han de to sjangerne, med livshistorier på vers, ballader om kirkehistoriske skikkelser gjennom 500 år, fra Hans Mule, den siste katolske biskopen i Oslo, til Aril Edvardsen, verdensevangelisten fra Kvinesdal som Rem selv kjente (og skrev biografi om), via Petter Dass, Hans Nielsen Hauge, Søren Kierkegaard og mindre kjente navn. Men dette er mer enn wikipedia på rim. Rem utforsker de mørkere sidene, og de personlige. Og viser hvordan de påvirket hverandre, i en slags indre religionshistorie for Norge fra reformasjonen til i dag.
Radu Vancu (f. 1978) er forfatter, oversetter, tidsskriftredaktør, festivalarrangør, litteraturmentor, politisk aktivist og professor ved universitetet i fødebyen Sibiu. Siden 2002 har han gitt ut diktsamlinger, romaner, barnebøker, essaysamlinger og tre bind med dagbøker. 04:00 kom ut i 2015 og er et sentralt verk i nyere rumensk poesi, gjendiktet til flere språk.
Pauli Tapio (f. 1986) debuterte i 2017 med diktsamlingen Spurvene og tiden, som fikk Helsingin Sanomats debutantpris og den internasjonale Bridges of Struga-prisen. Den norske gjendiktningen kom på H//O//F i 2021, til særdeles god mottakelse. Samme år kom oppfølgeren Tom, stor og nattlig ut i Finland. Tapio bor Helsinki og er også aktiv som oversetter, særlig av russisk litteratur.
Jeg har ikke lov til å snakke om dette er en bok om barndom. Om å være og å ha vært et barn som ikke må trenge, ikke må gråte, ikke må være til bry. En bok som spør: Hvor lenge skal foreldrene dine få bestemme hvem du er? Og når får du eierskap over deg selv? Når kan et barn egentlig snakke for seg selv?
Diktene i Ingrid Nielsens tredje diktsamling trekkes mot de små flammene som slår opp litt til siden. Flammene blusser opp som minner, de kan skimtes på en bar gren i november, de viser seg i en gammel veggmosaikk eller i blomster som plutselig kommer til syne, i en stavkirke og i en getto, nå. Dette er dikt der gresset er nytt, selv i september, der en sommerfugl minner om en solbrun mor og der spurvene kommer med en vintergud. Diktene spenner seg ut mellom det som kan ses og det som brått kommer til syne, idet man våkner i snøen eller idet en sandal løsnes fra foten. Og som det heter i samlingens siste dikt, «gledesordene er det du som kan».
En datter som hverken er barn eller voksen går langs elva Sava: mer sulten enn slektslojal spiser jeg kinnet, spiser det skinnende kinnet, det dattervendte kinnet, vendt mot mine sankehender, spiser skinnlivet fordi det skinner slik det skinner av kinnet fordi det blir holdt, spiser fedrene jeg holder i hendene.
Når ikkje politikarane lenger har tydelege visjonar for framtida vår, er det kanskje på tide å oppsøke diktinga. Som tittelen slår fast, er dette ei bok der ein av dei viktigaste politiske aktørane i den norske samtida vert gjord til emne for dikting. Idet denne katalogteksten går i trykken, har fleire framståande AP-politikarar bede Jonas Gahr Støre om å trekkje seg, samstundes som høgrekreftene fossar fram på meiningsmålingane. Er sosialdemokratiets tid omme? Jonas Gahr Støre. Eit dikt er eit draumkvad, ein visjon om diktingas rolle i ei visjonslaus tid. Kva skjer om vi plasserer Støre på ei aud øy, i kvalfiskens buk eller på ein flåte der han må bruke Gerhardsens frakk som segl? Også havet er ein karakter, ei flytande spegelflate som på sitt vis viser andlet og talar om openberre prov på krisa, som til dømes ekstremvêr, trumpisme og fråvære av venstreradikale rørsler med klåre visjonar om ei betre framtid. Leif Høghaug kallar sitt bidrag «ein drope i havet» - men som kjent kan ein drope vere nok for å endre eit heilskapsinntrykk. For kanskje er det nettopp gjennom diktingas språk vi kan danne grunnlaget for ein ny og framtidsretta samtale?
Understreker antologiens forankring i Trondheims litterære miljø og fokus på poesi som en drivkraft for forandring. Byens navn viser til et lokalt fellesskap og kreativt mangfold. Fremhever inkludering en samling av byens mangfoldige stemmer (diktere, kunstnere, aktivister). «Stemmer» understreker demokrati, dialog og fellesskap, og viser til Trondheims kulturelle og språklige rikdom. Tittelen blander norsk og engelsk, noe som speiler byens globale-lokale identitet. Den kombinerer tradisjon (poesi) med moderne uttrykk (anthologi), i tråd med Trondheim Poesi Cafés visjon om å skape rom for kunst, aktivisme og samtale.
Tiltale er en diktsamling som sirkler rundt et traume, og hvordan dette manifesterer seg i kroppen. Det er en samling som skildrer et påtakelig fysisk ubehag, og muligheten eller umuligheten av en hverdag. I tillegg undersøker samlingen begreper som «straff» og «tilgivelse». Møtet med ulike behandlingsinstitusjoner samt fengselsvesenet er sentrale deler av samlingen. Den handler om soning og forsoning.
Ein god ven frå barndom, kanskje nokon blant dine nære, ei søster eller ein bror som du hadde eller har, som du titt hugsar på, blir avgjerande for vandringa og orda sidan. Ein god relasjon blir som ein bror som lever i tanken, i draumen, blir med i daglege gjeremål, på reiser i sumartid og i einsame vinterkveldar. Kanskje bærer vi alle med oss ein bror med sterke jordnære og himmelske kvalitetar, ein bror som er vanskeleg å gripa, forstå, men som vi lengtar etter, anar prøver å sjå i alt og alle rundt oss. Fred Arne Andersen (f. 1969), cand. med. frå Universitetet i Bergen, jobbar på sjukehus, har saman med familie, i kortare og lengre periodar, budd og virka i Afrika og Midtausten. Gjennom omskifte i livet har han gripe til poesien. Ei tidlegare diktsamling, Dine Augo, vart til bok i 2024.
«Jeg kjenner ikke/ kjærlighetens forhold/ til sine harde handlinger,» skriver Erlend Wichne i et av de første diktene i sin nye diktsamling Og. Og det er verselinjer som fanger opp et par av de største av denne samlingens strømninger: det vi kaller kjærlighet, og det vi gjør i dens navn. Det er en samling om bortføring og flukt. Om fisken i elva. Og øyet på himmelen. Det er en samling som krysser landegrenser. En samling som slåss mot tidas strøm. Det er menneske mot minner. Konflikt mot fred. Laks mot drone.
Går det an å snakke med mor, finne en fortrolighet? To eldre kvinner på hver sin side av verden deler erfaringen de har som døtre. Helt siden tidlig barndom har begge forsøkt å tjene sine mødre, men jo snillere og mer føyelige de var, jo større ble avstanden og utryggheten. Når mødrene nå nærmer seg slutten av livet, spør de to kvinnene seg: Hva var det som skjedde? Men ordene kjennes farlige, de kan kanskje skade noen.
Nettenes hage kan leses som en poetikk like mye som en kjærlighetserklæring, en takksigelse til språket, til naturen og til det i naturen som gir liv. I Kjersti Bronken Senderuds dikt er den yrende, frodige hagen opphav til skriften, som i denne rike og myldrende samlingen søker inn mot alle tings opphav, mot en ontologisk kjerne.
Det er en ny årstid nå jeg er alene du lever et liv Jeg prøver å bygge et hjem og det er løgn om jeg sier at det ikke er for deg for din skyld Jonathan August Lengalis tredje diktsamling, Om gay seterdrift, iscenesetter klassiske litterære motiver på nye, omveltende og overraskende måter: Motsetningen mellom by og land, mellom drøm og virkelighet, kjærlighet og ensomhet. Om gay seterdrift handler om å bygge seg et hjem på egen hånd, om å lengte til jordskokkene i Nissedal og til Ormøya og infrastrukturen i Oslo, om å skape og glemme, om frihet og savn. I et inderlig, rastløst, oppbrutt og ofte konfronterende språk utfolder Lengalis dikt skeive erfaringer på en måte som både sørger over, utfordrer og feirer dem.
Han har frank Eriksen har gitt ut en rekke diktsamlinger, viser, en roman og skuespill. Karakteristisk for diktningen hans er koblingen mellom sinn og natur, indre og ytre landskap. Ofte har han kretset omkring minner og oppbrudd, men like mye om det som binder og knytter sammen. Bygda vinden blar i er Eriksens tolvte diktsamling
Reisa til Mjuk er ei reise gjennom eit sjukdomslandskap. Vi følger poeten frå barndom og oppvekst, til å bli råka av ein alvorleg kreftsjukdom i godt vaksen alder. Den kraftige behandlinga tar poeten med på ei reise der fantasi og røynd ikkje kan skiljast frå kvarandre. Med Reisa til Mjuk returnerar Arne Ruset til lyrikken, med sterke dikt som byr på smerte og sorg, men også på mykje lys og håp.
Signe Gjessing (f. 1992, Vesthimmerland, Danmark), poet utdannet fra Forfatterskolen i København. Debuterte i 2014 med Ud i det u-løse, som fikk Danmarks største debutantpris, Bodil og Jørgen Munch-Christensens kulturlegat. Siden har hun utgitt flere diktsamlinger, en kortroman og mottatt en rekke priser. Bøkene hennes er oversatt til svensk og engelsk. Hun er aktuell med I kan da også bare skrive om stjernerne! (2025). Ut i det u-løse / Illuminasjonen av alt er hennes første bøker på norsk.
To mennesker er plassert i et ørkenlandskap i Juliane Ruis sjuende diktsamling. Himmelgudinnen Nut spenner opp himmelen over dem. Den nakne kvinnekroppen holder himmelen og jorden sammen. Relasjonen mellom jeg-et og du-et er uklart og spent. Med intimitet, ydmykhet og desperasjon undersøkes relasjonen. Hvem er den andre? Her finnes en sarkofag, dyreknokler, begjær. Her finnes himmelgudinne og solgudinne. Det henvendte mot det bortvendte. Det vanskapte og frihetsfølelse, og vilje til undergang. Et gåtefullt og egenartet verk.
Månekvinne er dikt om naturens storslagne krefter, ville dyr og planters bemerkelsesverdige kvaliteter, et menneskes taktskifte og forvandling dypt inne i en kjempemessig urskog. Kvinnen og månen hadde en pakt, men brått er den brutt. Hun kjenner knivstikk i eggstokkene og migrene i tinningen, forlater storbyen og begynner på en lang reise til en eldgammel skog. Her utøver trollkoner sine kunster, og bisonen vandrer fritt. Konene gir henne en hytte med jordvegger og røykhull i taket, og viser henne en natur full av muligheter for lindring, ekstase, overskridelse. I det frodige grønne lever hun i symbiose med alle naturens skapninger. Ikke all smerte forsvinner, men kroppen tilegner seg nye erfaringer og Månekvinnen forener seg med sine dyriske krefter.
I Oddbjørn Birkeland si fjerde diktsamling er det døden sjølv som er hovudpersonen. Døden legg nærværet sitt over det skrivande eg-et, og resultatet er ein finstemd song. Døden, som både bur i diktar-eget og nærmar seg utanfrå, lèt eg-et få auge på seg sjølv som levande. Her er ikkje dei gamle og dei døde bare gravlagde og gløymde, dei går igjen blant sine etterletne, på sine eigne stader. Der rotar dei rundt i dei kvardagslege interiøra sine, eller går turar blant sauene i audslege landskap ein stad på Høg-Jæren i Rogaland. I kontrasten mellom det store og det lille, det abstrakte og det konkrete - og innimellom det absurde og galgenhumoristiske - kjem døden fram som ei forvandlande kraft, som langsamt overtek. Slik regisserer diktar-eget nærast sin eigen død, der ein til slutt kan ane konturane av ein personleg framtid utover døden. «Oddbjørn Birkeland i fin sentrallyrisk driv. (...) Tonen i boka er i mangt fortvila og desperat, men forteljinga ho inneheld, håpefull. Og ennå lever og diktar opphavsmannen til det lyriske eg-et: Enten ein deler dei metafysiske, religiøse, førestellingane samlinga også byr på, eller ikkje, gjer det realistisk-oppriktige alvoret saman med den stilreine gjennomføringa Dei døde er her og spør etter meg til ei fin diktbok å annamma.» Jan Askelund, Krabben
Blikket i Helene Torvunds første diktsamling er kroppslig, sansenært og tett på bevisstheten, samtidig som det fremhever en sterk forbindelse til det materielle og ikke-menneskelige; fugler, dyr, trær, planter; steder og objekter; steiner, fjell og vann. Gjennom sterkt mettede poetiske bilder, men også lett og uanstrengt, trekkes vi inn i et landskap som til tider er gåtefullt og vakkert, andre steder skremmende mørkt og fylt av varslende toner.
mor snakker til meg slik jeg snakker til meg selv og til min egen datter jeg ligner mer og mer på moren min alle sier det nesten som søstre tenker jeg tenker nei vil ikke være søster med mor For hvert år som går, blir aldersforskjellen mellom mor og datter visket ut. Til slutt er begge gamle, sammen. Hva skjer da med mor-barn-relasjonen? I "Ringer mor" møter vi en kvinne og hennes gamle mor. Diktsyklusen sirkler rundt jegets forhold til moren og forholdet mellom mødrene bakover i den danske, høyborgerlige morsslekten. Det ville barnet jeget bar i seg som liten, dukker frem igjen i et forsinket opprør mot en mor hun både lengter etter og vil være fristilt fra - og som det er umulig å forestille seg at en dag skal være borte.
Dette er dikt om lytting. Ikke bare å lytte med ørene, det handler om å være et sansende vesen, om å lytte til naturen, øyeblikket og den andre. Og det farefulle og fyllestgjørende ved å slippe tak i grensene sine. Å la spørsmålene holdes åpne, uroen få virke. Bokens tre deler er døds- og livsnære, og samtidig blottet for tradisjonelle poetiske hierarkier for skjønnhet. Det finnes et dypt alvor - og også innslag av en filosofisk eksistensialistisk dialog, men døden og kjærligheten behandles med lekenhet og humor.
År og dag er en samling haikudikt skrevet av Joakim Kjørsvik i løpet av ett år. Etter et skrivekurs på Bredtvet kvinnefengsel, hvor Kjørsvik ledet innsatte gjennom poesiens krattskog, fant Kjørsvik inspirasjon i haikuformen. I løpet av det neste året skrev han over tre tusen haikudikt. I boka År og dag har han valgt ut over åtte hundre haikudikt. På tre små linjer får forfatteren sagt overraskende mye om naturen, byen, årstidene, mennesker, dyr, ja, om selve livet. Haikuformen har en rekke strenge regler. Kjørsvik bryter de fleste av disse reglene, og resultatet er forfriskende, morsomt og noen ganger rørende kjørsviksk.
«Evna til å skrive så mykje som muleg på minst muleg plass er eit klassisk kjennemerke for kvalitet, uansett skriftform. I fleire av bøkene sine har poeten Øystein Hauge demonstrert meisterskapen sin i akkurat dette». Det er Tiden Norsk Forlag som skriv. Året er 2010. Og forlaget har nettopp gitt ut samlinga «Stilleben». Redaktørteksten over kunne like gjerne ha vore nytta som vaskeseddel til årets lune og nære samling Passasjernotat. Å skrive så mykje som mulig. På minst mulig plass. Gjennom godt over trehundre tekstsider syner forfattaren i denne samlinga fram for for deg det eine litterære lysbiletet etter det andre. Originale og slitesterke, poetiske fotografi, slik vi kjenner dei att frå tidlegare bøker. Over snart tre tiår har poesien til Hauge vore å finne ikkje berre i boksidene, men også ei rekke stadar i det offentlege rommet. Slik vil du heilt sikkert ha lese ein eller fleire av tekstane hans; Bak på bussar og i trikken. På t-skjorter og i lydinstallasjonar. Som mobilpoesi i samarbeid med Dagbladet. På ferjer, i hotellrom og i sosiale medier. I dagsturhytter og som del av skulpturar. På postkort og i lærebøker i skulen. I eit førtitals diktantologiar.
Dikta i denne samlinga utforskar kor hardt barndommens grep kan vere på eit vakse menneske. Ein fars sinne, med djupe røter frå generasjonar tilbake, har på mange måtar forma diktar-eget. Ho er òg sint, og redd for å føre vidare den vonde arven til sine eigne barn. Det handlar om å prøve å gi omsorg til – og gi slepp på – det indre barnet ho framleis har i seg.
Vann og våkne dyr utspiller seg i en mellomtilstand: det tynne sjiktet som utgjør overgangen mellom forsvinning, tilsynekomst og transformasjon. I denne storslåtte, svimlende og sterkt konsentrerte samlingen fortsetter Gunstein Bakke sin egenartede utforskning av tid, materie og eksistens.
"Skogsinteriør med rev og andre dikt" preges av nøkterne og innsiktsfulle gjengivelser av naturens væren og kretsløp. Her finner vi små allegoriske skildringer og presise, haikulignende strofer. I Mona Høvrings avklarte, elegiske poesi er språket nedtonet og stillferdig, men på samme tid fylt av eventyrligheter og trøst.
Claude Royet-Journoud, født 1941, bosatt i Paris, er en av de sentrale forfatterne i fransk poesi fra de siste 50 årene. Han har skrevet en rekke diktbøker samt redigert og utgitt flere tidsskrifter. Tekstene hans er oversatt til mer enn 20 språk. Hans hovedverk anses å være den såkalte tetralogien, som består av de fire bøkene Omveltningen (1972), Begrepet hindring (1978), Objektene inneholder det uendelige (1983) og De udelelige naturer (1997), utgitt samlet på norsk i 2009. Royet-Journouds arbeid forbindes ofte med en språkorientert, ikke-ekspressiv poesi som avviser den tradisjonelle diktningens billedspråk og allegoritenkning. En primitiv disposisjon, utgitt på fransk i 2024, avslutter hans andre tetralogi, som kan leses som et motstykke til den første, «en måte å følge den samme veien tilbake på».
I Anno asen vender Athena Farrokhzad tilbake til sentrale tema i forfattarskapen sin, denne gongen via eselet. Denne dyreverdas proletar som vi har fordumma for å kunne utnytte, denne migranten som aldri får lagt frå seg børa si. Dikta rører seg frå forteljarens kvardag til ville fantasiar om eselets ulike ansikt og lengtande songar om eit fjernt opprør. Arbeidskritikken fell saman med skildringar av døden i diasporaen, og morskapen dukkar opp i eit nytt lys under eselhoppas antropomorfe natt. Farrokhzad sluttar seg til ein litterær tradisjon som går frå Mulla Nasreddin til Ramón Jiménez, der Tussi har blitt med i RAF og alle år er eselets. Gjendikta av Ida Hove Solberg.
I metaforisk forstand kan blod bety alt fra liv og lidenskap, til begjær, sinne og inspirasjon. Men kanskje først og fremst betyr det familie. Familien er ditt eget blod. Og den følger deg, og fyller deg, hele livet. I første dikt i Blodbank dør moren til poeten. I alle de påfølgende lever hun likevel. Blodbank er, som verden, både nådeløs og full av nåde. Det er en samling om en tynn og kald tenåring, som prøver å bli en stor og sterk voksen. Som prøver å vinne sitt evige basketak med blodet.
Kjærlighet, ensomhet og humor ledsager hverandre tett i Mamma kommer. Diktene handler om å være aleinemamma, om fødsel og barseltid, amming og blødende brystvorter, om Tinder, seksualdrift og vibratorer i stua, om tap av foreldre og sorgen de etterlot, om å vokse opp på gård og se liv ta form. Oppveksten på bygda, og de vanskelige tankene rundt hvem som skal drive gården og ta vare på landbruket og matforsyningen i fremtiden, følger jeg-et inn i oppdragelsen av sitt eget barn. Helene Guåker skriver freidig og sorgmuntert om det å miste, det å få, det å sørge og det å glede andre. Selv når man ikke orker. Mamma kommer er en frittstående oppfølger til diktsamlingene Farvel alle hemmeligheter og Rød fødekvinne.
Liv Lundberg døde 11. januar 2022 og etterlot seg en diktsamling som favner nær sagt hele verden – sangsvaner i Pasvikdalen, isbreen som kalver, byer som syder, en million syttenårssikader som parer seg i sypressene, selvlysende kjempemaneter og fugler i flukt. Boka inneholder også tekster av datter og forfatter Ingeborg Arvola om å sitte på benken sammen, om fiskemiddag hver tirsdag, om å følge hverandre gjennom livet.
Bhanu Kapil er en britiskfødt poet og forfatter av indisk avstamning. Hun har blant annet utgitt The Vertical Interrogation of Strangers, Incubation: A Space for Monsters og Ban en Banlieue. Schizophrene ble opprinnelig utgitt i 20211 av Nightboat Books og foreligger nå på norsk gjendiktet av Paal Bjelke Andersen. SCHIZOFREN sporer skjæringspunktene mellom migrasjon og psykisk lidelse slik de utspiller seg i diasporasamfunn etter delingen. Bhanu Kapil tar opp spørsmålet om en helbredende narrativ og utforsker sted og traumer gjennom en somatisk, poetisk og tverrkulturell psykologisk undersøkelse. Hvem var her? Hvem vil aldri være her? Hvem har ennå ikke ankommet og vil aldri komme?
Andre andre andre andre andre øvingar er bok nummer seks i serien. Den fyrste boka, Øvingar, kom i 1994. Andre andre andre andre andre øvingar held på mykje av det handlingsretta som me fann i Andre andre øvingar (2012), samstundes som undersøkingane av tid, rom og plassering i dei siste Om noko-bøkene har sett sine spor i denne boka – som i mykje anna arbeid i den siste tida.
Det viktigste, eller i dag mest kjente gammelegyptiske verk ved siden av dødebøker, gravinnskrifter og religiøst rettet litteratur er Sinuhe, et dikt fra begynnelsen av det annet årtusen f.Kr., om en minister som flykter fra Egypt når en ny, tyrannisk farao kommer til makten. Diktet handler om hans opplevelser og refleksjoner over livet som flyktning. Fortellingen i diktet inspirerte den finske forfatteren Mika Waltari til å skrive den senere ganske berømte romanen Sinuhe, egypteren (1945). Gjendiktningen av Sinuhe utgis her sammen med tre andre, mindre kjente dikt i samme sjanger: Den veltalende bonden, Gjeteren og kvinnen i Deltaet og Den skibbrudne sjømannen. Disse fire fortellingene var viktige i det gamle Egypt, men kan også leses av mennesker i dag både som en særdeles interessant litteratur og som nødvendige kilder til den gammelegyptiske kulturen. De fire diktene er ikke tidligere oversatt eller gjendiktet til norsk.
Fakir Lalan Sain var sanger og mystiker. Han skal ha levd fra 1774 til 1890 i Bengal, som den gang var del av Britisk India. Lalan sto i krysningspunktet mellom hinduismen og islam, og han sang både inderlig, sannhetssøkende og subversivt med utgangspunkt i den eneste boka han kjente: kroppen. Det er Wera Sæther som har gjendikta Lalan-sangene på norsk, direkte fra bengali. Gjendiktninga står i direkte kontakt med hennes årelange engasjement for ivaretakelsen av tradisjoner for folkekunst og folkesang på grasrotnivå i det bengalske landområdet i India og Bangladesh. Hva sier jeg er fremmed inngår i Lo forlags første redaksjonelle prosjekt, «Krysspoesi». Utgivelsene i denne gjendiktningsserien undersøker eller demonstrerer krysningspunktenes poetiske potensial.
I diktsamlingen «Oder» fornyer Sharon Olds ode-tradisjonen og setter den i en ny og moderne kontekst. I dikt som «Ode til skjedekransen», «Ode til min søster» og «Ode til blowjoben», undersøker Olds velkjente temaer og posisjoner. Rollene mor, datter, søster, kone, elsker og venn utforskes i dikt som oppleves tilgjengelige og komplekse på samme tid. Sharon Olds er både en kontroversiell og folkekjær poet i USA. «Oder» er Sharon Olds' første enkeltverk i norsk gjendiktning.
Parapoetica er ein poetisk dialog med vitskapen om naturen og menneskesinnet, og med dei unike teikningane til Santiago Ramón y Cajal, multitalentet som oppdaga at hjerneceller er individuelle celler – det vi i dag kallar nevronar. Grunneiningar for all skapande evne. Ikkje ulikt poesi: parapoetica-partikkelen, ikkje-smertestoffet. Upåakta, som rein luft og fri sikt. Skapegrann så små at vi ikkje sansar dei før dei rammar oss som forseinka openberringar, når vi får vanskar med å puste og når synet sviktar. Parapoetica nærmar seg villmarka, side om side med tidlaus og oppdatert kunnskap om vilkåra for livet på jorda – kva energiar og ressursar vi har, og korleis bruken av dei får ulike fylgjer. Rørsle, forbruk, tanke og handverk er avgjerande for kor lenge vi kan leve under dei tilhøva vi sjølv skaper. På same måte som med Ordakt (sluttseld), Berøringsstrofer, Postreptilia og Mantra Contra Mantra vil vi vise korleis inkluderande samarbeid mellom forfattar, typograf, designer, copy editor, og boktrykkar kan skape ei vital kunstnarbok som gjev unik dimensjon til teksten sitt innhald. Ein av definisjonane av "artist’s books" er "The entire book, including its design, construction, and content, is considered a single work of art."