Voksne - 2025 - 6

Omtale:

Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å studere verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskaper og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.

Omtale:

Ein medrivande oppvekstroman frå industribygda Årdal, innerst i Sognefjorden, på slutten av 1960-talet. Samfunnet og familieforholda er i forandring og skapar nye og ukjende utfordringar. Industrien, naturen og musikken blir vevd saman til ei tidsskildring som gjer historia autentisk og gjenkjennande. Hovudpersonen Vidar og venene hans fyller lesaren med humor, varme, kjærleik, sorg og lengsel. Musikken spelar ei sentral rolle i boka, både som drivkraft i handlinga og som tidsskildring. Balansekunstnaren Tell Teigen frå Høyanger, som også budde i Årdal, tilfører boka eit historisk, dokumentarisk tilleggs-perspektiv. Boktittelen «Langt der nede» er derfor eit bilde på denne våghalsen, samtidig som lesaren har ei medrivande kjensle av dei høge og bratte fjella, som omkransar denne bygda innerst inne i Sognefjorden, langt der nede.

Omtale:

Etter et uungåelig samlivsbrudd pensjonerer den unge dramatikeren Matheus Jacobson seg. Han lever på negroni og Calvados mens han venter på å samle til seg tilstrekkelig med dødsforakt til å ta sitt eget liv. Med base i Ullevål Hageby forflytter han seg hyppig mellom Oslo, Budapest og den norske sørlandskysten. Matheus er overbevist om at en meningsfylt tilværelse fører med seg altfor mye smerte, men selv om han har et sterkt ønske om å dø, utsetter han stadig livets utskrivelsesdato. Hakeldama er en roman om hva som driver enkelte til selvmord. Det er også en stilsikker, desperat og humoristisk fortelling om rus, gjeld, vennskap og familie.

Omtale:

Hjelpeløst nordaførr handler om å forlate for å slippe å bli forlatt, om å reise nordover og hjem, og om at fortida banker på, selv om døra ble lukka for lenge siden. Frida tar fly til Bodø for å feire at broren Mads fyller 40 år. Barndomshjemmet står forlatt, fylt av oppvekst, og Mads mener de må rydde. Faren er på et hjem for demente, og mora er på besøk i byen mange år etter at hun splitta familien og fikk seg ny mann i Tromsø. Frida går på byen og møter Stian som har en øl og en slags invitasjon. Nede i Oslo sitter samboer Jostein og er skikkelig sint. Han vil ikke komme til Bodø eller bursdagen de er invitert i. Hva er det Frida har gjort? Nordavinden tar meg imot utafor flyplassen, smyger seg innunder øyelokka til tårer som ikke bunner i noe legger seg i store dråper.

Omtale:

Det første bryllupet er første bok i serien Miraklenes tid, et gripende slektsdrama fra de omveltende tiårene før og etter mirakelåret 1814. Kjærlighet og svik, vennskap og fiendskap veves sammen i en fargerik fortelling om menneskeskjebner i en verden i endring.En junidag i 1793 glir en staselig bark innover mot Christiania. Om bord står rederdøtrene Maria og Eleonora Wilhelmsen, som skal giftes bort. I motsetning til søsteren lengter Eleonora etter å se sin utkårede, og det aller første møtet med den blåøyde Olav Austad blir en suksess.Nikolai Austad ankommer storgården først tre dager senere, og også han blir straks betatt - av den samme søsteren som Olav allerede har tapt sitt hjerte til.Det blir et år fylt med misforståelser, ulykker og intriger, med naturens skiftende skjønnhet og menneskenes omskiftelige lidenskaper.

Omtale:

En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove. Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete. «Røsker tak i deg. En oppvekstskildring uten sitt like i norsk litteratur. (...) Skildringen av hovedpersonens år som hjemløs rusmisbruker, og den fornedrende opplevelse av hele tiden å måtte tigge seg til et sted å sove for natten, glemmer jeg aldri. (...) Nikolai Torgersen skriver rett frem og konkret, samtidig som han fortløpende reflekterer over hva han forteller. Romanen er en slags folkelivsskildring fra et sosialt lag de aller færreste av oss noen gang kommer i kontakt med. (...) «Gater jeg har levd» er ingen perfekt eller flink bok. Men den røsker tak i deg, og du slipper ikke unna!» Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 6) «Nikolai Torgersen kan mer enn å male. Debutboken hans er forbløffende god. Sjelden har jeg støtt på en så stødig debutantstemme. (...) Gater jeg har levd beviser at det er langt mer ved Torgersen enn en trist barndom. (...) maken til velformulert debutant skal man lete lenge etter. (...) Gater jeg har levd er en helt usedvanlig debut.» Anne Cathrine Straume, NRK (Terningkast 5) «... en knallsterk livsskildring. (...) En helt unik skildring av en oppvekst fylt av fattigdom, rus og hjemløshet i et stadig mer velstående Norge. (...) Jeg kan ikke huske å ha lest like intense skildringer av å flakke omkring i Oslo og søke tilflukt i rus for å glemme livet man lever.» Marius Wulfsberg, Dagbladet (Terningkast 5) «Hvitglødende memoarer fra kunstsensasjon. Nikolai Torgersen skriver rystende godt om sex, rus, psykiatri og en ekstremt traumatisk oppvekst. (...) Det finnes ingen sval avstand, alt brenner. Til tider er det så man mister pusten. (...) Til tross for all lidelsen, er «Gater jeg har levd» påfallende blottet for selvmedlidenhet. Nikolai Torgersen viser seg snarere som en skarp og perspektivrik analytiker, som både kan problematisere sin egen rolle som «leverandør for voyeurismen som skriker etter påfyll» - og løfte sin besynderlige livshistorie til et punkt hvor den avdekker noe sentralt om klasse, rang og samfunnsinstitusjoner i det nyliberale Norge.» Leif Bull, Dagens Næringsliv «Med distanse og tindrende klare setninger, fortalt fra hodet via kroppen, tenker han rundt kunst, om lojaliteten og kjærligheten til sine foreldre, filleproletariatet som ingen, som ikke har opplevd selv, forstår at finnes i rike Norge (...) Det unge talentet fra fattige kår, som beskriver en virkelighet de færreste lesere av litteratur har noen som helst erfaring med, forvalter en enorm kraft ved å fortelle sin virkelighet på helt egne vilkår.» Hilde Slåtto, Vårt Land «Nikolai Torgersens debutbok er hudlaus, eg er mållaus. (...) Torgersen har eit rikt og nyansert, og liksom klokkeklart språk, som dreg lesaren inn, det er vanskeleg å legge boka frå seg. (...) Han skildrar det lågaste, det uslaste, på ein så open, uklanderleg litterær måte ... (...) Av og til er det fint å få språk for erfaringane. Takk. Med den briljante og usentimentale pennen til Torgersen blir Gater jeg har levd til ei stor, sterk og uunnverleg lesaroppleving.» Ingvild Bræin, Dag og Tid «Denne bokas styrke er at den omhandler et liv preget av fattigdom, rusproblemer og psykiske lidelser uten å bli sentimental. Det er til dels ganske drøye ting som beskrives, men fortellerstemmen kaver seg sjelden opp, det er mer som om den observerer alt utenfra og katalogiserer inventaret i den fattige hverdagens generelle elendighet.» Espen Grønlie, Bokvennen Litterær Avis «Han skildrer med et glødende nærvær en uvanlig tøff oppvekst, og senere et omflakkende og utrygt tidlig voksenliv, preget av omsorgssvikt, rus, fattigdom, kriminalitet og psykiske problemer. Det er brutalt, men blir aldri bittert, kanskje takket være Torgersens plutselige og spektakulære kommersielle gjennombrudd som billedkunstner. Den personlige beretningen, full av hårreisende episoder og hjerteskjærende detaljer, byr også på spiss analyse av det norske klassesamfunnet sett helt nedenfra.» Leif Bull, Dagens Næringsliv

Omtale:

«Jeg kjenner ikke/ kjærlighetens forhold/ til sine harde handlinger,» skriver Erlend Wichne i et av de første diktene i sin nye diktsamling Og. Og det er verselinjer som fanger opp et par av de største av denne samlingens strømninger: det vi kaller kjærlighet, og det vi gjør i dens navn. Det er en samling om bortføring og flukt. Om fisken i elva. Og øyet på himmelen. Det er en samling som krysser landegrenser. En samling som slåss mot tidas strøm. Det er menneske mot minner. Konflikt mot fred. Laks mot drone.

Omtale:

Kari Brattsjå drømte en gang om å bli skuespiller, men endte i stedet som sufflør ved Nationaltheatret. Nå er hun i ferd med å bli kastet ut av leiligheten hun har bodd i siden hun flyttet fra Drangedal til Oslo for femten år siden. Men heller enn å prøve å finne seg et nytt sted å bo, forsøker hun å ordne opp i livet til en deprimert forfatter med skrivesperre og en avdanket skuespiller som håper på et comeback på scenen. Det er den samme gamle historien: Kari involverer seg i andres liv for å slippe å ta tak i sitt eget. Hun har det kanskje ikke bra, men hun har det gøy. Og for Kari trumfer det alt.

Omtale:

Krigen er over, og livet skal tilbake til det normale. Men for noen er det normale noe annet enn det heteroseksuelle. Også i 1940- og 1950-årene lever folk skeive liv – i Oslo, Helsingfors, New York og Paris. På spøkelsessiden følger i fotsporene til et knippe kunstnere som alle bryter med datidens normer for kjønn og seksualitet. Tove Jansson forelsker seg i Vivica Bandler. Moune de Rivel synger på Le Club de Sauna. Inez Cavanaugh starter en av Paris’ heteste nattklubber. Gidske Anderson blir født på ny, mens James Baldwin strever med å skrive sin første roman. Og når våren kommer, svermer Gunvor Hofmo og Astrid Tollefsen på la rive gauche, Seinens venstre bredd, tilholdsstedet for spøkelser, kunstnere og bohemer. På spøkelsessiden er historier om utferdstrang og fellesskap, om venner, sex og kjærester, om jazzmusikk og sapfisk lengsel, og om friheten man kan oppleve i verdensbyen Paris.

Omtale:

Så skjedde det med enda et vennskap, tenkte jeg og trakk jakka helt opp i halsen. Så måtte det være noe i meg, som fikk det til å skje. Er man stilt inn på riktig frekvens, er det mulig å oppdage en by som er befolket av kvinner. Kvinner som behersker kunsten å omgås hverandre på varsomme og spissfindige måter for å forsvare seg selv. Liv er kommet til Oslo med forventninger om å knytte seg til mennesker. Hun kaster seg inn i det ene heftige vennskapet etter det andre, og i dem håper hun å finne svarene på hvem hun er og hvem hun kan være for andre. Men i alle møtene, i alle vennskapene, ulmer noe hun ikke helt kan forklare. Hvorfor havner hun stadig i flokete forbindelser hun ikke finner noen vei ut av? For å få innpass bestemmer hun seg for å skjule sitt ubehag og tenke på seg selv som et blankt ark andre skal få fargelegge.

Omtale:

I Anno asen vender Athena Farrokhzad tilbake til sentrale tema i forfattarskapen sin, denne gongen via eselet. Denne dyreverdas proletar som vi har fordumma for å kunne utnytte, denne migranten som aldri får lagt frå seg børa si. Dikta rører seg frå forteljarens kvardag til ville fantasiar om eselets ulike ansikt og lengtande songar om eit fjernt opprør. Arbeidskritikken fell saman med skildringar av døden i diasporaen, og morskapen dukkar opp i eit nytt lys under eselhoppas antropomorfe natt. Farrokhzad sluttar seg til ein litterær tradisjon som går frå Mulla Nasreddin til Ramón Jiménez, der Tussi har blitt med i RAF og alle år er eselets. Gjendikta av Ida Hove Solberg.

Omtale:

På vårparten dør den gamle fylliken Nilsen i den fornorska samebygda Planterhaug i Ofoten. Ingen forestiller seg at noe kriminelt har skjedd, men påfølgende høst ankommer likevel førstebetjent Huuva fra kriminalpolitiet i Oslo bygda for å etterforske dødsfallet. Huuva er oppsatt på å avdekke sannheta om bygda, om hans egen fars krakelerte familie og om hvem eller hva tykjen som kuer bygda, egentlig er. På veien møter han den seksfingrede jenta, sjeleseeren, svinebonden Josva, urfrosken Čuoppomáddu og en imponerende rekke innmatbaserte måltider. Men kommer førstebetjent Huuva seg, hvis man skal være ærlig, egentlig av flekken i etterforskninga? For hvordan avdekker man sannheta i ei bygd hvor sannheta for lengst er fortrengt og fortiet? Giđđat jápmá boares juhkki Nilsen dáruiduvvon sámegilážis Láŋtdievás. Ii aktage jáhke leat rihkkusin, muhto čavččabealde ihtá aŋkke badjebálvaleaddji Huuva Oslo rihkusbuolkkus gilážii dutkat jápmima. Huuva lea hui áŋgir čalbmat duohtavuođa gili birra, oahppat manin áhčče-váinnis veahka cuovkanii ja duođaid beassat diehtit guhte jur lea, dat neavri guhte duolbmá giláža. Mátkkis dohko oahpásmuvvá Huuva guđasuorpmat niidii, sieluid oaidnái, spiinneboanda Josvai ja Čuoppomáddui, muhto ovdánit go Huuva dutkamat, duohta daddjon, veaháge? Goktes galggalii duohtavuođa čalbmat gilážis gonne duohtavuohta lea áigá jo eretduvdásan ja jávohuhttán? Láŋtdievvá lea romána sápmelašvuođa ja siidii áibbašeami birra, vaikko man háddjejuvvon siida leaš. Lea oalle duođalaš ja hui leaikás romána luonddu, kultuvrra ja gullevašvuođa birra. Romána lea čállojuvvon ja almmuhuvvon sihke duortnussámegillii ja dárogillii. Dárogielat romána namma lea Planterhaug.

Omtale:

Dei folketomme og urovekkande nattfotografia i denne boka viser ein by i transformasjon, der betraktaren beveger seg gjennom gater, torg og kaiar. I dette underlege og destruerte byrommet møter me ein namnlaus 14-årig forteljar, som etter ein kollisjon med bilen full av tjuvegods kjem bort frå storebroren Billy på 19. Storebroren kjem ikkje tilbake til det vesle huset dei har leigd nær Stavanger sentrum, og i desperasjon går veslebroren ut i den ukjende byen og leitar etter han. Gjennom ein indre monolog under den klaustrofobiske nattevandringa får me innsikt i historia hans frå barndommen og fram til tjuveriturneen i oljebyen. Eit sår opnar seg, og i situasjonen tyr hovudpersonen til rusmiddel. Rusen påverkar sanseopplevinga, der han i jakta på storebroren ravar rundt i eit slags delirium og glimtvis observerer eit dekonstruert byrom. Vegen heim til Svartskog er blitt til i samarbeid mellom bildekunstnar Geir Egil Bergjord og forfattar Arild Rein. I boka dannar bildematerialet og teksten – kvar for seg sjølvstendige element – eit nytt og tredje narrativ.

Omtale:

En mann alene ved elva. En sjelden fugl flyr forbi. Han ser den knapt, før den er borte igjen. Likevel er det som øyeblikket åpner opp det som er i ham og rundt ham: regnet, skyene, elva, hans eget liv. Og likevel finnes du er en roman om det tapte. Om lyden av en 40 000 år gammel fløyte, laget av en knokkel. Om isbreen som en gang lå over Seljordsvannet. Om Bøelvas elvemuslinger og perlene som smykket Europas kroner. Om eventyrene som en kortvokst kjeleflikker fortalte for barna på gårdene i Telemark, til han en dag falt i elva og druknet. Og ikke minst, om en sønn som aldri ble, men som likevel finnes.Det er forfatteren selv som leser.

Omtale:

Sanna står midt i en livskrise. Ekteskapet hennes er halvdødt, og en ny kollega vekker til live farlige følelser. Hun rømmer fra mann, barn og jobb - redd for hva hun kommer til å gjøre hvis hun blir.Men ingenting blir enklere under Middelhavets sol.Lang hjemmefra oppdager Sanna sider av seg selv hun hadde gjemt bort, og moralen hennes blir for alvor satt på prøve. Gjennom dramatiske hendelser møter hun Evelyn, en eldre kvinne med en koffert som rommer en tragisk kjærlighetshistorie. Selv om de to kvinnene er svært ulike, finner de et fellesskap som skal endre dem begge.Kvinner som reiser alene er en roman om valgene som forandrer alt og om hvordan man lever videre med dem - og om å innse at livet er en ligning som ikke går opp.

Omtale:

En gruppe konspirasjonsteoretikere er samlet på et bedehus på Østre Toten. De diskuterer verdenssituasjonen og tonen er gemyttlig - helt til en ukjent mann reiser seg og anklager de andre for å være veikinger og pratmakere. Handling må til, målrettet og kraftfull, erklærer han, før han forsvinner. En ung kvinne som også deltar på møtet, er nysgjerrig og følger etter ham. Dagen etter blir kvinnen funnet drept like i nærheten. Den drepte er VG-journalisten Elise Tellefsen, en venninne av Liv Eriksson. Elise jobbet undercover med en bok om norske konspirasjonsmiljøer. Mens politiet jakter på drapsmannen, allierer Liv seg med Mikael, en kollega av Elise. De to starter sin egen jakt.

Omtale:

Fakir Lalan Sain var sanger og mystiker. Han skal ha levd fra 1774 til 1890 i Bengal, som den gang var del av Britisk India. Lalan sto i krysningspunktet mellom hinduismen og islam, og han sang både inderlig, sannhetssøkende og subversivt med utgangspunkt i den eneste boka han kjente: kroppen. Det er Wera Sæther som har gjendikta Lalan-sangene på norsk, direkte fra bengali. Gjendiktninga står i direkte kontakt med hennes årelange engasjement for ivaretakelsen av tradisjoner for folkekunst og folkesang på grasrotnivå i det bengalske landområdet i India og Bangladesh. Hva sier jeg er fremmed inngår i Lo forlags første redaksjonelle prosjekt, «Krysspoesi». Utgivelsene i denne gjendiktningsserien undersøker eller demonstrerer krysningspunktenes poetiske potensial.