Siden høsten 2023 da huset hennes ble rasert, har Nima Hasan publisert dikt på sosiale medier. Den svenske oversetteren Jasim Mohamed har oversatt diktene fortløpende, og i høst ble de samlet i verket Den sista fjärilen som utkom på Albert Bonniers Forlag i Sverige. Denne boken er bemerkelsesverdig av flere grunner. For det første fordi den er skrevet fra bakkeplan under invasjonen, for det andre fordi den er skrevet av en sjubarnsmor, og for det tredje fordi den holder en skyhøy litterær kvalitet. Gjennom sin unike diktning viser Nima Hasan hvilken indre mobilisering som trengs for å overleve katastrofer, både av enkeltmennesket og samfunnet som helhet. Nima Hasan er en palestinsk forfatter. Hun er født i 1980 i Rafah på Gazastripen, der hun har levd i hele sitt liv. Etter å ha blitt evakuert elleve ganger, bor hun nå med barna sine i en teltleir i Deir al-Balah.
Ashtavakras sang er en klassisk tekst innenfor advaita vedanta, den indiske enhetsskolen i hinduismen, som med utgangspunkt i de vediske upanishadenes filosofi erklærer at alle ting er det guddommelige vesen brahman, som eksisterer i tingene som deres selv, atman. Adskilthet og mangfoldighet er en illusjon, på samme måte som alle forskjellige bølger egentlig bare er vann. Denne enhetsfilosofien ble på 700-tallet opphøyd til hinduismens toneangivende filosofi av reformatoren Shankaracharya. Han erklærte at brahman er sannheten, verden er en illusjon, og mennesket er intet annet enn brahman. Ved å erkjenne dette vil mennesket bli fritt fra samsara, som er fødselens og dødens kretsløp. Ashtavakras sang regnes som det vakreste poetiske uttrykket for enhetsvisjonen i indisk litteratur, og ble skrevet på utsøkt sanskrit engang mellom det 8. og 11. århundre. De 298 versene er tilskrevet den legendariske vismannen Ashtavakra, hvis liv beskrives i etterordet.
Rot, eller kunsten å elske vårt Norge er et dikt i verseformen elegisk distikon, om rotfast tilhørighet og rotete forbindelser som går langt utover vår egen tid og en hvilken som helst nasjons grenser. Vevd inn i poetiske koordinater som strekker seg like fra kosmos og inn til det innerste hjernenevronet, utlegger diktet et vell av aspekter ved kjærligheten og ved vårt eget demokratiske land. Gjennom diktets tre bøker får man innsikter i topografi, litteratur, næringsliv, vitenskap, historie, dyreliv, politikk og latin, blant annet. Og til grunn for det hele ligger en læresetning om at kjærlighet og et demokratisk styrt land dypest sett har ett felles – ofte vanskelig, men alltid viktig, ja, livsbejublende – oppdrag: å være sammen.
To jevnaldrende gutter blir raskt venner da den nye klassekameraten flytter inn i nabohuset før en fotballsommer med soldager, den beste i manns minne. I begynnelsen av det nye skoleåret blir de satt til å gjøre en gruppeoppgave i norsktimen om de norrøne gudene. Når den nye nabogutten uventet velger å ta sitt eget liv, fortsetter gruppeoppgaven gjennom tenårene til den gjenværende gutten.
Joelle Taylor (f. 1967) er en prisvinnende poet, forfatter og dramatiker fra Lancashire i England, bosatt i London. Taylor har utgitt fem diktsamlinger, én roman og flere skuespill. I 2001 grunnla hun SLAMbassadors, Storbritannias nasjonale slam-mesterskap for unge, og hun er kurator og vert for det månedlige poesi- og musikkarrangementet «Out-Spoken» i London. For C+nto & Othered Poems (2021) ble Taylor tildelt T.S. Eliot-prisen samt Polari-prisen for skeive forfattere. Boka har blitt hyllet for sin framstilling av den lesbiske barkulturen på 1980- og 90-tallet, og er oversatt til flere språk. Den har også blitt dramatisert og framført på en rekke scener. Med C+nto & andrede dikt foreligger nå for første gang et verk av Taylor i norsk gjendiktning. Gjendiktning ved: Johanne Fronth-Nygren & M. Seppola Simonsen Design: Marte Meling Enoksen.
I Låglandssongar tek Finn Øglænd lesaren med på ei melankolsk, rastlaus og attkjenneleg vandring gjennom gatene i Stavanger.
Gjennom usentimentale observasjonar skildrar Øglænd ein by og eit samfunn i endring. Det blir trekt liner frå det nøkterne fiskebondelivet i Tananger i eldre tider til eit moderne, gentrifisert landskap prega av oljerikdom, «corporate power» og Porschar.
Midt i dette står ein aldrande, sjølverklært «gårsdagens mann» som verken søker trøyst i religion, ideologiar eller jakt på status. Han lyttar til country og Nirvana, kjøper brukte CD-ar på Gjenbruken, nyt ein billeg pils og prøver å avkle byen sitt mysterium på dei daglege vandringane sine.
Låglandssongar er ei djupt menneskeleg og bekmørkt humoristisk diktsamling for alle som har innsett at livet kanskje ikkje blei eit storslått epos, men som likevel held det gåande gjennom livets sluddbyger.
Hodegjerde handler om kroppslige tilstander etter et traume. Diktene er oppspent i en anatomisk struktur. De starter i amygdalas fryktrespons, og følger den vertikale bevegelsen fra hjernenervene og ned gjennom en kropp, virvel for virvel. Kroppens arbeid og tempo etter intense inntrykk fra Oslo sentrum den 22. juli speiles inn i tekster med svært ulike temperaturer. Hodegjerde er en original og gripende diktsamling fra en svært lovende debutant.
"Av ingenting" er ei finslepen og tankevekkande diktsamling om mennesket, om naturen, om å søkje meining i det tause livet som omgjev oss, og av og til få svar.
Fellesskapsmonsteret stiller spørsmål som oppleves vesentlige for vår tid: I en kaotisk og kriserammet verden, hva skal vi tro på, hva skal vi forenes i, hva skal vi rette blikket mot? Diktene spør hva håp er, og hvor vi kan finne produktive fellesskap i dag. Det poetiske jeget veksler mellom en innbitt tro på fellesskapet og resignasjon og skuffelse over hva det kan få til. Fellesskapsmonsteret må vekkes til live!
Ved å sirkle inn gjentagende mønstre som både er menneskeskapte og naturgitte strekker diktene seg mot minner om et førmoderne Nordland som er i ferd med å viskes ut, og tegner opp et landskap som holdes sammen av de rituelle bevegelsene: håndlag med redskaper, måltider, talemåter og fiskeritualer. I en samling om tid, slekt og hav spør diktene også om det er mulig å bryte mønstrene, eller om vi «røsker mot avmakten».
Portrett av en slags dame er en leken og tilgjengelig diktsamling. Med fandenivoldskhet skriver Karen Havelin om å leve i og med en kronisk syk kropp. Hva gjør det med sjelen å være en kvinnekropp i møter med helsevesenet? Går det an å bevare verdigheten når man kjemper for å overleve? Her fins morsomme, brutale dikt om å motta omsorg, om vennskap, opioider og om absurdteater på legekontoret. Med mørk humor gir diktene sårt tiltrengte perspektiver på kvinnehelse, endometriose og usynlig funksjonshemming.
I meg finnes du er et langdikt hvor selve naturen fører ordet, vendt til et du, en vandrer, som stadig oppsøker naturen. Gjennom et altseende blikk, sanselig og jordnært på samme tid, skildres en intens kjærlighetsrelasjon mellom menneske og natur. Monologen tar oss gjennom fire årstider og et mangfoldig drama som berører både hverdag og økologiske tidsdimensjoner, og formidler motstand, resignasjon, sorg og kritikk mot menneskenes politiske beslutninger og naturforvaltning. Bruken av muntlige sitater, stedsnavn og dialekt bidrar med musikalitet og humor, men setter også et alvorlig søkelys på det lokale og det konkrete, selve det umistelige. Som en forlengelse av diktet inneholder boka en serie fotografier. Fotografiene viser umiddelbare utsnitt av steder i natur, og minner oss på det unike og eksakte i øyeblikk og enkeltsteder på jorden. Serien bærer – som diktet – vitne om endringer i årstider og natur, på godt og vondt, skapt både av menneskene og av naturen selv. Gunvor Nervold Antonsen (f. 1974) er billedkunstner og bor og arbeider i Rollag i Numedal. Boken inneholder også et essay skrevet av Erland Kiøsterud. Design: Aslak Gurholt.
Butterfly Nebula er en stor, sanselig diktsamling om stoffskifte, syner og sykdom. I syv sammenvevde deler skriver Mette Moestrup rødglitrende rituelle dikt om den sommerfuglformede kjertelen som styrer metabolismen, skjoldbruskkjertelen. For syv år siden fikk Moestrup en autoimmun stoffskiftesykdom, og ut fra denne kroppslige erfaringen besynger hun stoffskiftet som forbinder alle arter. Boka begråter også det ødelagte stoffskiftet mellom mennesket og jorden. Her finnes ville og virtuose sprang: helt fra de minste steinene på stranden til den enorme sommerfuglformede stjernetåken som har gitt boka sitt navn. Her finnes forvandlingsfellesskap og helende seanser, søvnløshetssanger, blodspådommer. Og en rød ufo! Gjett gåter, følg spor, gå deg vill – i Butterfly Nebula kan alt skje. METTE MOESTRUP (f. 1969) er en av Danmarks fremste nålevende poeter.
"Kan jeg si noe mer? " er et utvalg dikt av den ukrainske forfatteren Serhij Zjadan. Diktsamlingen ble påbegynt før Russlands fullskala invasjon av Ukraina, og i en periode ble det umulig for ham å skrive. Etter hvert kom språket tilbake, og diktene kan leses som en lyrisk dagbok for perioden 2021–2023. Et gjennomgående tema er språket – dets evne til å komme tilbake og reprodusere seg selv, dets sårbarhet, dets evne til motstand. Gjendiktningen er ved Natalia Ilishchuk og Brit Bildøen. Boken inneholder også fotoillustrasjoner av Svein Størksen fra Lviv høsten 2025, og den er tospråklig norsk og ukrainsk.
Mønstrenes bok består av to deler, en binær form som hele verket sirkler rundt, i både liten og stor skala. Første del, «Mønsterboken», rommer 64 dikt som i antall og form følger I Ching – en orakelbok fra kinesisk bronsealder. Andre del, prosateksten «Tredjepersons historiografi», handler om norsk-franske Antoine og hans dype bekymring for – og erkjennelse av – at det komplekse samfunnet vi lever i snart vil kollapse: Krig. Forurensning. Brann. Flom. Vannmangel. Hungersnød. Børskrakk. Befolkningskollaps. Peak olje. Peak fosfor. Peak mineraler og sjeldne jordarter. En dag skal Antoine våkne i en helt ny tidsregning. Men når? Mønstrenes bok er et oppriktig forsøk på en annerledes, men samtidig urgammel lesning av verden og relasjonen vår til den. Boka er skrevet med håp om å åpne opp for å se fortiden som fremtidens speil, for å – inn til beinet – erfare oss selv i den evige gammelnye relasjonen med kloden, vår mor, gjemt i magen på det store verdensrommet.
Jo Eggen reiser fra gråbrødrekloster til gråbrødrekloster i Norden. Det handler om steder, skjønt steder kan like mye være ikke-steder. Det blir også en tidsreise, siden disse fransiskanerklostrene ble utslettet av reformasjonen. I utgangspunktet skulle gråbrødrene være fattige, men deres historie i Norden er paradoksal. De var populære i høye og lave samfunnslag. De var kunnskapsrike og taleføre debattanter som brukte folkets språk. Ideologien deres lå nær protestantismen, og fredsspørsmålet var viktig for dem: de var mot bruk av vold. Diktene trekker en linje fra gråbrødrene til de nordiske sosialdemokratene av 2025. Ensretting og opprustning er rådende i den politiske samtalen, og en marginalisert fredsbevegelse bevitner fortvilet de massive ødeleggelsene i Gaza. Boka peker på en form for gradvis korrumpering, på idealer som sviktes. Noe viktig mislykkes. Men også diktene mislykkes: de klarer heller ikke å stanse et folkemord.
Wisława Szymborskas poesi kjennetegnes av en presis og tilsynelatende enkel stil. Hun skriver virkelighetsnært, men med et underliggjørende, bevissthetsutvidende perspektiv. Ofte tenker hun ut en ny utgave av verden og vier stor oppmerksomhet til det hun kaller «hverdagsundre». Til tross for hennes uanstrengte dialog med den vestlige kulturarven er det viktig å ha i mente at Szymborska utviklet sitt skarpe blikk og intellekt i et Polen bak jernteppet etter andre verdenskrig. Hennes poesi er et vitnesbyrd om en tid som ikke må glemmes. Diktene i foreliggende utvalg spenner fra 1940- til 1990-tallet: fra Szymborskas tidligste dikt – skrevet i årene 1944–1948 og utgitt posthumt i Svart sang (2014) – til Slutten og begynnelsen (1993), Szymborskas første utgivelse etter Berlinmurens fall og den siste før hun ble tildelt Nobelprisen i 1996. Hovedvekten i utvalget er fra perioden 1957–1993, som regnes som den sterkeste i forfatterskapet. Utvalget gir norske lesere et mer fullstendig bilde av Szymborskas utvikling som poet, der den historiske konteksten er med som et bakteppe, uten å forminske diktningens universelle slagkraft. Gjendiktet og med etterord av Agnes Banach.
I Villkjøttet oppsøker Espen Stueland leprahospitalene i Bergen og legene som virket der på 1800-tallet. Han undersøker praksisene legene etablerte, forholdet deres til sykdommen og de syke, til spørsmål om arvelighet og smitte, isolasjon, behandling, palliasjon og obduksjon, og hvordan de så på pasientene med forskerblikk og som et samfunnsonde. Med sin sakpoesi har Espen Stueland utviklet en særegen form: Han løfter historiske, vitenskapelige tekster til fortettede, poetiske sekvenser. Villkjøttet er fascinerende lesning, rystende og lærerikt.
NOEN KAN NYTE Noen kan nyte fargene i blomsterbedet etter at mørket har falt på. Andre kan kjenne nøkkelen til lykken i sin egen bukselomme. Ingen ønsker å famle i blinde en tidlig morgen på perrongen, og de fleste vil reise i riktig retning. Noen få setter sin lit til handa som søker etter tomflasker i søppelkurven.
Tua Forsström er en av de aller største forfatterne i den finlandssvenske litterære tradisjonen, og blant de mest sentrale og innflytelsesrike poetene i Norden. I Jorden har sin pust på utsiden har Gunstein Bakke og Gunnar Wærness gjendiktet 8 av Tua Forsströms diktsamlinger, skrevet mellom 1979 og 2018. Jorden har sin pust på utsiden er den største samlingen av Forsströms tekster som er utgitt på noe språk, en bok som gir leseren tilgang til et særegent og imponerende konsekvent verk.
Karikaturar i spegel med hol er ei samling full av vilje, leik og nysgjerrigheit. Med både presisjon og omtanke viser Einar Økland fram det kvardagslege for oss på ein ny måte. Her er fascinasjon for stort og smått, heilt ned til det minste punktumet. Dikta vekslar mellom konstateringar og spørsmål og skapar slik eit dynamisk spel. Vi møter eit blikk som kan sprette att og fram i møte med seg sjølv, men like gjerne forsvinne innover i det ukjende, i mørket og søvnen.
I «Piggeple» viderefører Løveid sin særegne fusjon av poesi, kunst, politikk, humor, problemer og privatliv - også kalt «det løveidske». I denne boken viser Løveid seg som en kulturell arkeolog. Temaene er nærmest uendelige og motivene varierte, det er likefullt verdt å nevne at Francis Bacon og drogen Piggeple (Datura stramonium) figurerer på bokens tidslinje. En avdeling kretser om Francis Bacons verk «Triptykon inspirert av Aiskhylos' Orestien», som nylig ble solgt ut av Norge for en enorm sum - og Løveid skriver her innsiktsfullt om kunst, kapital, tap og erkjennelse. Boken er illustrert av Lotte Konow Lund.
Lennart Sjögren er kjent som naturpoet, men forfatterskapet har også sterke samfunnskritiske trekk og en visjonspreget forestillingsverden. Disse tre linjene samles i Regnbuen, Sjögrens seneste verk. Diktene viser en forestillingskraft som på samme tid er barnlig fri og urtidig vis. Tiden kaster klokken. Livsformene går over i hverandre. Grensene mellom liv og død viskes ut.
Ete og gjødsle, Bendik Vadas tredje diktsamling, utgår ikke fra narrative tråder eller én samlende tematikk, men fra en livsfølelse. Vada utmerker seg blant samtidens unge poeter gjennom sin mottakelighet for opplevelser av utilstrekkelighet, vold og eksistensiell tvil. Diktene i Ete og gjødsle har et slags hvileløst granskende blikk på selvet og omgivelsene. Språket er myldrende, omskiftelig, det klanglige registeret stort. Det som kommer til uttrykk, er fylt av sorg, sinne og fortvilelse, men fører også med seg utvidelse og overskudd, og en paradoksal varme og humor, som går tett på hverdagen og det indre livet.