Kultur som kollektivt gode : velferdspolitikk og distriktshensyn i kulturpolitikken fra 1920-årene til i dag : norsk kulturpolitikk 1814 - 2014

Omtale

Denne boken handler om hvorfor staten bør støtte kulturlivet. Fra 1815 bevilget Stortinget penger til blant annet kulturvern og enkelte kunstnere for å bekrefte Norges kulturelle identitet. Fra midten av 1930-årene diskuterte stortingsrepresentantene kulturbevilgningene ut fra en mer samlet målsetning, først for å fremme folkeopplysning, og etter annen verdenskrig som ledd i en bevisst kulturpolitikk innenfor rammene av det norske velferdssamfunnet. Boken redegjør for noen teoretiske aspekter ved velferd som et overordnet politisk mål, og hvordan dette kan anvendes på kulturfeltet der kultur betraktes som et kollektivt gode. Dette tilsier at kulturelle goder bør være fysisk og sosialt tilgjengelige, at de sikrer kulturarven, at de bekrefter vår nasjonale identitet eller fremmer folkeopplysning og kunstnerisk utvikling. Kulturell produksjon er sjelden lønnsomt, så en velferdsbasert kulturpolitikk medfører at staten bør kompensere for markedssvikt. På grunnlag av en analyse av stortingsdebatter om kultur i perioden 1924-1969 beskriver boken en stort sett tverrpolitisk enighet om å begrunne statens støtte til kultuelle formål med slike argumenter. Riksteatret, Norsk Bygdekino, Riksgalleriet og Rikskonsertene er konkrete eksempler på kulturell fordelingspolitikk til distriktene, og boken beskriver stortingsrepresentantenes syn på statlig støtte til disse institusjonene.