Masse og elite i den romerske republikk

Omtale

I Masse og elite i den romerske republikk, tar Ingvar Mæhle utgangspunkt i den omfattende forskningsdebatten om maktforholdene i Roma, fra kongedømmets avskaffelse i 509 f.Kr., til Cæsar gikk over grenseelven til sin provins, Rubicon, og grunnla eneveldet. Forholdet mellom masse og elite i den romerske republikken har engasjert både historikere og politikere siden de amerikanske grunnlovsfedrene i det 18. århundret skapte det første representative demokratiet og kalte det for en republikk. Den romerske prototypen hadde et element av direkte demokrati innebygd i systemet, i motsetning til de indirekte demokratiene som nå utgjør normen i den vestlige verden. Ikke bare valg til embeter, men også lovgivning og vedtak om krig og fred, var i hendene på borgerne og ble avgjort gjennom direkte fremmøte på folkeforsamlingene. Historikeren Matthias Gelzer stilte på begynnelsen av 1900-tallet spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at folket, som hadde en betydelig formell makt, likevel valgte en snever sosial gruppe til å utgjøre den politiske eliten. Hans svar var at folkets formelle makt ble nøytralisert av uformelle maktstrukturer, og da først og fremst av personlige avhengighetsforhold mellom høy og lav i samfunnet, den såkalte patronklient relasjonen. Gjennom denne kontrollen over borgerne på den ene siden, og gjennom allianser i eliten på den andre siden, lyktes det for en relativt liten gruppe å samle den politiske makten i sine egne hender. Mæhle lanserer en mer pluralistisk modell, der patronklient relasjoner og vennskapsforbindelser anses for å være helt nødvendige for at en politiker skal kunne delta, samtidig som det er utilstrekkelig for å vinne konkurransen om makt, ære og embeter. På denne måten blir det mulig å gjøre rede for den dynamikken i det politiske spillet som avtegner seg i kildematerialet.