Sjømannssalme

Omtale

Det er en uendelig trist dag i Vintervik da de alle samles for å minnes mannskapet på reketråleren «Una». Så ble de fem røde rosene kastet i bølgene. Det var som om folkemengden holdt pusten – stille, stille stod de der – og bølgene skylte over rosene som hadde blodets farge, grep fatt i dem og førte dem stadig lenger vekk fra land. Ut mot havet. Da siste vers av sjømannssalmen lød, sang også Mattias med. La ankret falle! Jeg er i havn, i ly for brenningens vover! Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har hjulpet mig over. Og kjente, elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller. I evighetens lyse land.