Rullestolmannens eldre-rasisme

Omtale

Rullestolmannens eldre-rasime er en roman av forfatter Ole J. Andersen. Forfatteren, født 1950, vokste opp på Ulefoss i Telemark, men bor i dag på Sokna i Buskerud. Han har 40 år bak seg i politietaten med allsidig tjeneste, men med narkotika som spesialområde. Rullestolmannen var glad for at han fikk plass på et sykehjem i kommunen. Han hadde innsett at han ikke klarte seg alene hjemme, og han var innstilt på en passiv tilværelse og et til dels kjedelig opphold. Siste fase av livet besto av mat, søvn og legemidler. Det var slik pasientene levde der, og han var godt fornøyd med en slik tilværelse. Men dette skulle imidlertid vise seg å bli helt annerledes. En dag under den daglige luftingen kom jeg i prat med mannen. Det skulle vise seg etter det første tilfeldige treffet at det skulle bli mange faste møter med spennende diskusjoner. Og det viste seg snart at rullestolmannen ville noe helt annet enn et passivt sykehjemsliv. Han oppdaget hvor dårlig eldre mennesker ble verdsatt i et demokratisk og rikt land som Norge. Det var ikke eldre-diskrimineringen han ville til livs. Det var et altfor svakt begrep. Han ville sammen med sin demente borddame endre på eldre-rasismen og forsøke å gjennomføre en målrettet plan. Men han måtte handle ganske raskt. For en mann som har passert sine 80 eller 90 år, nytter det ikke å utsette planer i livet. Dessuten er det ikke alltid tilfelle at planer man har tenkt å gjennomføre får en lykkelig utgang. Denne romanen passer for mennesker – i alle aldre som lever i nuet, men er nysgjerrig og spent over hva alderdommen bringer. – ungdom som ikke tenker en tanke over hvordan eldre har det i dagens samfunn. Den tiden ligger så langt frem i livet at det er totalt uinteressant å engasjere seg. – for middelaldrende som etter hvert begynner å tenke over sin «panikkalder», og som skjønner at det er fornuftig å trene, spise sunt og tenke over sin alder. – for pensjonister som opplever at visse sykdommer og skavanker kommer snikende, og at tilpasset fysisk trening, et sosialt liv og at turer og opplevelser ikke bør utsettes til senere i livet. – for eldre i 80 og 90-årene som er avhengig av kommunal hjelp i hjemmet, eller bor i en kommunal institusjon. Her er det viktig at hver og en ikke pasifiseres, men deltar i aktiviteter som er tilpasset sin helse. Man må gjøre det beste ut av den tiden man har igjen av livet.