Kristian Horn : forsker, humanetiker - og far

Omtale

Kristian Horn (1903-1981) brukte nærmere 50 år på «å finne seg sjæl» - på å gjennomgå en metamorfose fra «bonde» til bymann, fra handelsbetjent til akademiker, fra dialektbruker til riksmålsfanatiker, fra pasifist til tilhenger av væpnet forsvar (og retur til pasifismen), fra rasjonalist til filosof, fra aktiv musiker til passiv lytter for å nevne det viktigste. Forvandlingen hadde sin pris for ham selv i form av en noen forkrøplet personlighet - noe han ikke så selv. Tvert imot, han var strålende fornøyd med resultatet. Den høyeste prisen betalte likevel familien, noe han heller ikke innså. På veien mot det udefinerte målet engasjerte han seg i et utall organisasjoner og foreninger - inntil han omsider landet i filosofien og fant livssynet humanetikk som det temaet han resten av livet kunne konsentrere all energi, tid og økonomi rundt. Et engasjement som ville gi ham en plass som original tenker i norsk politikk og kulturhistorie. Ikke mindre. Handelsmenn, professorer, musikere og så videre gikk det tretten av på dusinet. Men å gi landets - og verdens - rasjonalister et samlende ideologisk fundament og et praktisk, språklig redskap for tenkning og handling, se det var originalt og samtidig dekkende for et behov i tiden. Kristian Horn hadde - for å si det pompøst - funnet meningen med livet. Eller truffet tidsånden - «truffet planken». «Kjell Horns bok om faren Kristian Horn har et spennende dobbeltperspektiv. Den er både et personportrett og en analyse av problemet med å kombinere familieliv og samfunnsengasjement. Forholdet far-sønn står sentralt i boken, som med sitt vell av detaljer også blir et stykke kulturhistorie med utgangspunkt i familien og samfunnet rundt grunnleggeren av borgerlig konfirmasjon og humanetisk forbund.» Egil Børre Johnsen