Døden er et kjærtegn

Omtale

1949 var et godt år for norsk film. Dette året debuterte både Arne Skouen og Edith Carlmar med langfilmer, henholdsvis "Gategutter" og "Døden er et kjærtegn". Den sistnevnte regnes som et interessant norsk bidrag til film noir-sjangeren. "Døden er et kjærtegn" har da også blitt satt opp i retrospektive serier i utlandet, og omtales av Filmarkivet som en klassiker det er verdt å få med seg. Så er det i tillegg den første norske spillefilmen med kvinnelig regissør. Fotograf Kåre Bergstrøm er ført opp som «teknisk regissør», i en tid da det ikke var så uvanlig at regidebutanter hadde med seg en mer erfaren filmmedarbeider. "Vi gikk sammen som hånd i hanske", har Carlmar senere fortalt. Manuset var ved hennes ektemann Otto Carlmar, etter en roman av Arve Moen fra 1948. Ekteparet startet også opp Carlmar Film i februar 1949, mens det knapt fantes statlige støtteordninger for filmproduksjon her hjemme. 29. august hadde "Døden er et kjærtegn" premiere på Klingenberg kino i Oslo, med Claus Wiese og Bjørg Riiser-Larsen i hovedrollene. Filmen ble både skandaleombrust og svært populær. Kommunistavisen Friheten omtalte filmen som "halvpornografisk", mens den ble nektet vist i Kristiansand.