Kritikk av den reine autonomi : Ibsen, verden og de norske intellektuelle

Omtale

Med stykker som Et Dukkehjem og Gjengangere skapte Ibsen samtidsdramaet som kunstform. Hvor og når hadde han vunnet den autonomien som gjør en slik kreativitet mulig? Som forfatter i et uferdig norsk subfelt med liten eller ingen symbolsk kapital sto Henrik Ibsen i ei perifer og dominert stilling i den globale litterære institusjonen. Rommet for kreativitet var derfor lite, men Ibsen gjorde det stort. Kjetil Jakobsen avleser Ibsens frigjøringsstrategier i denne avhandlinga. Han viser hvordan Ibsen allerede i Brand og Peer Gynt vender den litterære talen mot seg selv på et vis som åpner den og gir ham autonomi i forhold til den. Ibsen-revolusjonen i teateret settes i sammenheng med den tidligste europeiske avantgardens institusjonsomveltende virksomhet, med Baudelaire i lyrikken, Flaubert i romanen og Manet i maleriet. Hvordan Ibsen ble fri mann er imidlertid ikke et problem som kan løses ved en reint historisk undersøkelse. Til det er autonomi et for problematisk og omstridt tema i kunstfilosofien og i hele kulturteorien. Undersøkelsen er derfor også kulturteoretisk. Med utgangspunkt i teoretikere som Pierre Bourdieu og Niklas Luhmann - og i Ibsen - utvikles et begrep om refleksiv estetisk og intellektuell autonomi. I opposisjon til subjektsfilosofi og naturalisme tenkes autonomi som et fenomen på samfunnets innside. Kjetil Jakobsen (f. 1965) har publisert en rekke essays og artikler om kunst, samfunn og historie. Forfatterskapet preges av språklig kreativitet, uvante innfallsvinkler og stor lærdom.