Marsipangrisen : roman

Omtale

Romanen har et frodig og originalt persongalleri, og Heidi Bonde viser som vanlig en usedvanlig språklig oppfinnsomhet, der hun med imponerende fantasirikdom og originalitet leker seg i omgangen med ord og vendinger. Professor Plancke bestemte seg for å forlenge talens bruk med en halv meter arm og skrive et brev, i stedet for å glemme henne. I stil med husets ånd tråkket han varsomt og valgte brevpapir av gammel dato, mens han forsøkte å huske den ekstreme frihetsfølelsen som oppsto da han første gang vekslet blikk med Toscana Nettz. Den unge Toscana forelsker seg i den sindige språkforskeren Carl Ivar Plancke, som er mer opptatt av fremmedordenes betydning enn av kvinnekjønnet. Med hjelp av sin vidløftige far, Baldo Morello, og hans italienske gener, setter hun i gang en storstilt forføringsstrategi. Vi følger Toscanas forsøk på å flytte inn i den utvalgtes liv, og den dramatiske utviklingen av forholdet. Aftenposten 25.9.00/Terje Stemland Feiring av fantasien. En detaljrik og sann oppvisning i reflektert sprøhet.. .. Heidi Bondes romanforfatterskap er en oppvisning i reflektert sprøhet. De to foregående, "Detaljenes diktatur" (1996) og "Fortellingen om fregatten Felicita" (1998), er enestående i sitt slag, og denne boken står ingenlunde tilbake for dem. Hennes skrivekunst er ikke så enkel som at hun kun utpønsker skurllete historier. Det er den språkelige bearbeidelse av påhittene som gjør susen, og som praktisk talt har skapt en ny genre i vår nyere samtidslitteratur... ..Kanskje hennes største fortjeneste at hun rusker opp i vår omgang med vante uttrykk ved å tilføye noen små ord eller dreie litt på dem. For denne leser fremstår imidlertid hennes prosakunst som en hyldest til og feiring av fantasien, først og fremst, fremført med språklig lekenhet, endog ertelyst. ..Men i bunnen av Heide Bondes humor, hennes skråblikk på tilværelsen, ligger det tragiske, utmyntet i den enkle visshet: "Døden er alvorlig, fordi den alltid får det siste ord."