Eiganesveien : fra kjerrevei til praktgate

Omtale

En vandring langs Eiganesveien er en vandring gjennom Stavangers nyere historie. PIONERTIDEN Eiganesveien er en eldgammel ferdselsvei fra bygdene i vest til Stavanger, til byen ved Vågen. På 1700-tallet ble veien utbedret. Det var da behov for god forbindelse mellom byen og Eiganesmarkene. De var i byens eie og ble på denne tiden delt i løkker og «loddet» ut som beitemark for husdyr tilhørende byens velhavende borgere. Brødrene Jacob og Gabriel Kielland kom på denne tiden til Stavanger, fra Sogndalstrand. De oppførte snart hver sin lystgård på Eiganes: Ledaal og Holmegenes. Eiganesmarkene var fra gammelt av en forblåst, steinet lyngmark. Tilknyttet lystgårdene ble det nå anlagt hager og plantet trær og Løkkene ble innhegnet med doble steingarder. Sammen ga dette livd for vær og vind og en bydel som i dag framstår som veletablert og med et grønt særpreg. BYEN VOKSER Den blomstrende hermetikkindustrien, sist på 1800-tallet førte med seg vekst, liv og røre, men også atskillig støy og dårlig luft. Mange velstående borgere bosatte seg derfor utenfor bykjernen. «Breidablikk», gamle «Solvang», Eiganesveien 28 og «Munkehagen» er tidlige eksempler på det. Ledaals eiere så muligheter i dette og tok initiativ til regulering av «Egenæs mark», for å bevare den gamle bebyggelsen på Ledaal og «den smukke allé der fra Egenæsveien fører frem til gården». Området ble stykket opp i tomter og utover på 1900-tallet ble det oppført en rekke villaer her, de fleste tegnet av bygg- mestre, men stadig flere tegnet av arkitekter. Stavanger Tekniske Bureau, etablert 1893, ansatte arkitekter, likeledes Stavanger Cementvarefabrikk som ble etablert noen år senere. Stavanger fikk også egen byarkitekt, med flere ansatte. Etter hvert etablerte også flere unge arkitekter seg. De mest kjente var Hartvig Sverdrup Eckhoff, Lars Storhaug, Gustav Helland, Michael Slettebø, Erik Erga, Georg Greve, Erik Güttler, og Carl Lindbom. Mange villaer la