Gjennom flere tiår i første halvdel av forrige århundre var Adolf Hoel den sterkeste pådriveren for å sikre norske interesser i polarområdene, først og fremst på Svalbard. Med sin utrettelige innsats som leder for de årlige ekspedisjonene til øygruppen, var han utvilsomt den viktigste enkeltaktøren i spillet som til slutt endte med norsk suverenitet over Svalbard. I tillegg var han grunnleggeren av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, som senere ble til Norsk Polarinstitutt. Hoels merittliste stanser ikke der. Han var også drivkraften bak den norske okkupasjonen av Øst-Grønland i 1931, og i 1939 var han sentral da Norge la under seg Dronning Mauds land rett foran nesen på Hitlers hemmelige antarktisekspedisjon - og dermed knuste nazistenes polare ekspansjonsdrømmer. Tilknytningen til Nasjonal Samling og ikke minst stillingen som rektor ved universitetet i Oslo under krigen, kostet imidlertid dyrt. I stedet for et ettermæle som en av de store profilene i norsk polarhistorie, endte Adolf Hoels lysende karriere med en landssviksdom og bortimot total glemsel.