Blackout : og historien om Roger Marian Koniezcny

Omtale

Koloritt Forlag lanserer i høst boken "BlackOut", av Ragnar Aamodt, om integreringen, rasismen og om den manglende folkeskikk. Boken presenterer også en solskinnshistorie om integrering, historien om negeren Roger Marian som har bodd i Norge siden han var 4 år og ble plukket opp i en bakgårdsgate i Berlin. Boken handler også om fremmedfryktens paradokser.Norge har gjennom de siste par hundre år fått all den hjelp det har vært behov for, når vi har ment behovet var der. Venner har stilt opp. Innvandrere deltar i verdiskapningen som skaper en velstand de for sjelden får ta del i. Velstanden er "vår". Langt over 1 million nordmenn har utvandret til andre land, titusener av norske pensjonister nyter et godt liv i mer enn 200 land. I Norge bor det bare 350 000 personer som vi med et fellesord kan kalle innvandrere, 1/3 part av antallet utvandrede nordmenn. Når katastrofene skjer i andre land, gir vi penger så det svir. Og vi gir så det svir også til gode formål i eget land. Avstandsgavmildheten er frapperende raus. Vi markedsfører Norge overfor verden som et land med kompetanse på fred og forsoning og etnisk brobygging, men vår innenlandske karakterbok er skremmende lesning. I boken heter det at vi i Norge blander sammen innvandringspolitikk og kriminalpolitikk i en slik grad at "folket" snart tror alle nye nordmenn er kriminelle, vi viser vrangsiden overfor nye nordmenn, vi mangler evne til etnisk brobygging, vi bruker nye nordmenns arbeidskraft når vi trenger den og de får bli her mer eller mindre "på nåde". Fremmedfrykten kaller vi det så pent, men den har mange ansikter. Politikere fra alle partier vakler fra tiltak til tiltak ofte uten sammenhengende mål og mening og evne til å skape dialog og felles trygghet og de gode håp. Det er håpene som gir liv liv. Forskerne forsker i det vide og brede, men knapt noen andre enn forskerne selv nyter godt av resultatene. Vi har laget lovparagrafer fordi vi tror folkeskikk kan skapes i lovverket. Der tok vi feil, igjen. Vi trenger en dialog som ikke er paragrafskapt. Men det finnes altså flotte unntak, hverdagshelter, som Roger Marian Konieczny, en mørkhudet tysker, som kom til Norge ikke mange årene etter krigen. Det ble en solskinnshistorie, takket være en oppservant og hjertevarm mor på Veitvet i Oslo. Det er alt for få av dem. Men det er håp, hvis vi klarer å fange inn folkeskikken og toleransen.