Fortellingen om fangenskapet

Omtale

Om boken: Nazistenes forfølgelser og massemord tolkes gjerne som et sivilisasjonssammenbrudd. Overlevende fra nazistenes konsentrasjonsleirer har trosset tesen om at hendelsene er ubegripelige og ubeskrivelige. Mange har formidlet sine opplevelser. 2500 norske fanger var i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Deres fangeberetninger, memoarer, selvbiografiske romaner og dagbøker er skriftlige uttrykk for erindring. Konstruksjon av erindringer er viktig for utviklingen av et menneskes identitet og livshistorie; et narrativ. Anette Storeide undersøker forholdet mellom erindring og fortelling i tekstene til de som overlevde fangenskapet. Dette er første gang de norske overlevendes fortellinger undersøkes som uttrykk for et fangekollektivs erindringer. Storeide viser at de norske tekstene skiller seg fra andre overlevendes tekster på flere måter. Boken er et bidrag til å nyansere den offisielle versjonen av andre verdenskrig. Om forfatteren: Anette Storeide har studert idehistorie, statsvitenskap, historie og germanistikk ved Universitetet i Oslo og Humboldt-universitetet i Berlin. I 2001 begynte hun å arbeide i museet og minnestedet for den tidligere konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Høsten 2006 leverte hun sin doktorgradsavhandling om de norske fangene i Sachsenhausen og deres vitnesbyrd. Anette har publisert flere vitenskapelige artikler om andre verdenskrig, konsentrasjonsleirsystemet og norske fanger. Hun var redaktør for boka "Tidsvitner - fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen" (Gyldendal, 2006). Anette Storeide er studieleder og styremedlem i stiftelsen Hvite busser til Auschwitz.