Kjønnsideologi og kosmografi i den østnorske bronsealder

Omtale

De fleste mener at framtiden er ubestemt og åpen, og at fortiden er fastlagt og bestemt. Slik trenger det ikke nødvendigvis å være. Et av hovedpoengene i Neolittisk renessanse er at oldsakene som arkeologene finner ikke forteller en endelig historie om hvordan ting var i fortiden. I stedet får oldsakene en renessanse i vår tid, der deres mening gis ved nåtidige, samfunnsmessige forhold. Slagordet om at man må kjenne sin fortid for å forstå sin samtid, kan derfor omskrives til at man må kjenne sin samtid for å forstå sin fortid. Håkon Glørstad tar for seg forskningen om yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.) i Sør-Norge. Formålet er å beskrive de viktigste rammebetingelsene for denne forskningen. Det er fokusert på perioden 1960-1990. Forskningen om perioden er beskrevet som et sosialt og intellektuelt felt innenfor arkeologien. Forskningsfeltet og forskningsresultatene beskrives som en helhetlig struktur, som forutsetter hverandre. Utviklingen av masseuniversitetene på 1960-1970-tallet, demokratiserte tilgangen til arkeologien. Denne generasjonens arkeologer satser på å utvikle et vitenskapelig program som vektla hardvitenskap. Steinalderarkeologien ble flaggskipet i denne satsningen. Programmet styrket den selvstendige logikken i forskningsfeltet, noe som førte til at samfunnslivet i steinalderen delvis ble et speilbilde av universitetets samfunnsliv. Nyliberalistiske strømninger har i liten grad gjort seg gjeldende på forskningsfeltet. På 1990-tallet kan det imidlertid spores en viss interesse blant rekruttene til forskningsfeltet, for verdensanskuelser som vektlegger eliten. Dette sammenfaller med en situasjon der konkurransen er mer merkbar, og der arkeologi styrt av samfunnslivet utenfor forskningsfeltet, i større grad dominerer virksomheten til arkeologene.