Livet er ikke det verste man har

Omtale

BOKOMTALE Denne boka tar deg med på en tidsreise gjennom nesten 80 år, fra 1940-tallet og fram til i dag. Den skildrer livet til en frisk og sunn gutt som i en alder av 9 mister førligheten i begge armer på grunn av polio. Den beskriver uten å være sippete livet før og etter sykdomsskaden sett med barnets, ungdommens og den voksnes øyne. Hvordan det er å skulle klare seg i hverdagen uten armer, og hvordan mange års sykehus- og behandlingsopphold borte fra hjem og familie oppleves og påvirker personligheten. Den forteller om hvordan sykehusregimet har endret seg over tid, fra disiplinert og upersonlig pasientbehandling til dagens empatiske omsorg for både barn og voksne. Den forteller også om de av sykehuspersonalet som hadde et spesielt varmt hjerte for sine pasienter og således gjorde institusjonstilværelsen mer levelig for dem enn den ellers ville ha vært. Som alvorlig funksjonshemmet er det særdeles viktig å finne en plass i samfunns- og arbeidsliv der man blir akseptert og kan gjøre nytte for seg. Jeg beskriver i boka hvordan jeg er blitt inspirert av andre, særlig funksjonshemmede, til å klare meg, og hvordan jeg selv håper å kunne sette mot i mennesker som blir alvorlig funksjonshemmet. I en verden som hver dag viser hvor grusomme menneskene er mot hverandre, er det viktig å vise hvor gode vi kan være. Denne boka er framfor alt en hyllest til alle helsearbeidere som gir trøst og håp til barn, unge og gamle som har det vanskelig. FORFATTEROMTALE Født 1944 i Bø i Vesterålen. Nå bosatt i Oslo. Tilbragte 5 ½ år av barndoms- og ungdomstiden på sykehus o.a. rehabilitering pga. polioskaden. Yrkesaktiv som lærer i videregående skole. Gift i 58 år med verdens nydeligste dame og har barn, barnebarn og oldebarn.